Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg skjønner så veldig godt den enorme skuffelsen og frustasjonen som hedersmennesker som jernbaneentuasiast nr. 1 her nord, Hilde Sagland, og mange med henne må føle. Det er med den aller største skuffelse å konstatere at Norge i dag har en regjering som nesten kan kalles et administrasjonsråd og ikke en politisk ledelse.
- Hilde Sagland: Nullvisjoner for Nord-Norge
For dagens norske politiske ledere i Oslo er NNB en ikke-eksisterende sak. Regjeringen forvalter stort sett hva andre har innledet, som Inter City-banen på Østlandet. Regjerings-partienes opptreden i Stortinget i høst må gjøre de fleste av oss målløse. Ap rives i filler av en sønderrivende borgerkrig i full offentlighet, mens Sp-lederen sitter musestille og holder totalt kjeft i alle sammenhenger. Han er redusert til stum pengeflytter i Finansdepartementet.
Det er som om nordområdene er et terra incognita for han, Gahr Støre og regjeringen. Gahr Støre er en flink og talefør diplomatutdannet person – men han har i høst ikke vist de egenskaper en politisk leder som dette landet trenger, og som vi forventer og må ha lov å kreve av en som søker tillit som statsminister.
Bak tidligere vakre ytringer om «nordområdesatsning» finnes nå kun tomme bobler. Gahr Støre og Vedums bidrag til Nord-Norge i høst er å løse opp Troms og Finnmark fylke, uten å legge frem noen plan om hva de vil med oss her nord. Ja, og så skal Nesna reetableres som høyere utdanningssted på Helgeland – men hvordan skal Gahr Støre/Vedum tvinge studenter og lærere til en institusjon som tunge faglige miljøer i landet ikke ser liv laga? Det er det til denne dag tause om.
Den nye regjeringens arbeid er til forveksling lik det Erna Solberg utførte, bl.a. slik som en dynamisk bedriftsleder som Steinar Eliassen i pionerbedriften Norfra meget riktig beskriver i sitt innlegg i ND.
Nord-Norgebanen (NNB) er nå et bortgjemt prosjekt for regjeringen Gahr Støre/Vedum. Det er kun det utredningsarbeid som forgjengeren Erna Solberg satte i gang i 2019 som holder oppe det lille håpet vi har om en NNB.
I det minste kunne Gahr Støre/Vedum i sitt statsbudsjett for 2022 ha foreslått en symbolsk sum for å støtte NNB-arbeidet. Selv det klarer de ikke – hvis da ikke Stortinget i siste liten kan få et flertallsvedtak via benkeforslag om f.eks. symbolske 10 mill. til ekstra fart i KVU-arbeidet om nordnorsk transport.
Men da må de folkevalgte våkne til sitt ansvar om å drive aktiv og samfunnsbyggende politikk i stedet for dyneløfting og endeløs avsløring om misbruk av boliger på grensen til korrupsjon som en hel nasjon hoderystende er vitner til.
Hvordan kan Nord-Norgebanen komme ut av denne avgrunnen skapt av Gahr Støre/Vedum? Et håp er at debatten om NNB ikke har stilnet av, hverken her nord eller i sør. Asbjørn Olaussens ND-artikkel om at Tromsø trenger en innfartsløsning på skinner, er noe av det bedre. Veldig gode argumenter for en slags utvidet bybane.
Jeg for min del mener at løsningen blir enda bedre og mer bærekraftig ved å integrere byene Tromsø, Harstad og Narvik i et banesystem som kan kalles et nordnorsk regionalt Intercity-system med den enorme fordelen foran IC-Østlandet ved at vår løsning knyttes direkte opp mot det europeiske jernbanesystemet via Ofotbanen. Da oppfyller vi det viktige krav om grensekryssende togkorridorer som er så vitale for transporten i vår tid. Alt henger sammen med alt.
Dessverre er dette siste også nå i kraftig motvind. Det eneste synlige tegn på politisk handlekraft fra den nye regjering i høst er erklæringen om å forby andre enn statsselskapet Vy (tidligere NSB) til togdrift på Østlandet. En ting er at de dermed også rammer den eneste nasjonale nyskapning på tog – Flytoget til/fra Oslo Lufthavn, men verre er det at Flytoget plutselig er i samme situasjon som svenske statseide jernbaneselskap SJ som fryses ut.
Nasjonalisme og motstand mot alt som smaker av EU, særlig i populistiske kretser som SP og deler av fagbevegelsen skal stanse alt av reformer samme hvor nødvendige de er. Statsminister Jonas Gahr Støre som er en erklært tilhenger av et all-europeisk samarbeid holder kjeft. Han selger sitt syn på Europa for å sikre en regjering som allerede nå har grunnstøtt og som bærer mot totalt forlis ved stortingsvalget i 2025.
Ingen har utredet hva konsekvensene av denne særnorske alenegangen blir. Blant annet for den livsviktige jernbanetransporten med det meste denne landsdelen trenger med tog fra Oslo-regionen via Sverige til Narvik. Hvis EU med sine medlemmer som Sverige og Finland skulle opptrådt slik som regjeringen Gahr Støre/Vedum, vil mesteparten av Nord-Norge stå overfor en av våre verste forsyningskriser i fredstid.
Vi lever i en integrert verden, og aldri før har samarbeidet mellom oss europeere vært større og viktigere enn i dag. Jeg leser derfor med stor interesse Vidar Eng, leder av Tromskomiteen for jernbane, som skriver i ND om utviklingen i Nord-Sverige og hvorfor jernbanen er noe av det mest sentrale her.
Vidar Eng har helt rett, og han vet også at uten massiv støtte fra EU ville denne utviklingen ikke vært mulig. Det gjelder hele det nord-svenske eventyr som har kunnet bygget på en av vår tids beste praktiske planer for Nord-områdene, EUs arktiske satsning. Det sentrale er at klima og miljø skal berges gjennom bærekraftig samfunnsutvikling på alle områder.
EU vet at resten av Europa er avhengig av at nordområdene ikke blir hengende etter, men utvikles på en måte som skaper virksomhet og trivsel der folk bor. Jeg vil henvise leserne til «Regional utvecklingsstrategi Norrbotten 2030» - så ser dere hva vi er i ferd med å gå tapt i en tidsalder så avgjørende for vår fremtid.
Det finnes ingen saklige argumenter mot Nord-Norgebanens plass i et «Nord-Norge 2030». Tragedien er at vi i øyeblikket har en regjering som ikke forstår dette.