<i>Valget er et historisk retningsvalg, selv om Høyre mesterlig har holdt det sånn passe skjult</i>

Illustrasjon: Sunniva Johannessen

Illustrasjon: Sunniva Johannessen

Artikkelen er over 6 år gammel

En Høyre-ledet regjering vil by på store og merkbare endringer, skriver sjefredaktør Anders Opdahl.

DEL

Leder Norsk politikk er som en supertanker. Du får ikke snudd skuta nevneverdig på fire år, og Høyre vil jo ikke, tross alt, gjøre vesentlige endringer med måten velferdsstaten er innrettet.

Tror mange av oss.

Med 16 dager igjen til valget, er det imidlertid grunn til å dvele litt ved denne forståelsen av det ventede klimaskiftet i norsk politikk. For nå pipler forskjellene mellom blokkene for alvor fram.

Jens Stoltenberg og hans våpendragere var tidlig frampå og utpekte valget til å være et historisk retningsvalg. Det er lett å tolke dette som typisk og truende Ap-retorikk.

Men det er også sant, selv om Høyre mesterlig har holdt det passe skjult.

En Høyre-ledet regjering vil by på store og merkbare endringer. Det grunnleggende er den private løsningslogikken. Det finnes knapt en sektor i norsk politikk, hvor kapitalkrefter ikke bidrar til nirvana. Med ståltro på flere private løsninger, risikerer vi at det avgis definisjonsmakt til næringslivet i en helt annen skala enn det vi i dag er vant med.

Det avgjørende for hvor grensene til syvende og sist går, er regjeringssammensetningen. En borgerlig mindretallsregjering, med et sterkt Venstre og et kraftfullt KrF, vil bremse der Frp gir gass.

Sistnevnte har nemlig vist en helt unik evne til å feste lit til private interesser. Her holdes ikke lobbyen på en armlengdes avstand, men inviteres gjerne helt inn i det politiske verkstedet. La oss ta et eksempel: I 2003 og 2004 jobbet oljenæringa for å få redusert særskatt for petroleumsvirksomhet. Begrunnelsen var at oljeprisen ville falle. Et agn Frp slukte rått. At det var Siv Jensens bror, Tom-Einar Rysst-Jensen, som malte skrekkbilder på et Frp-møte, må vi tro var tilfeldig.

Resultatet er uansett det vesentlige: Frp tok næringens bekymringer for god fisk, og endte opp med å fremme et stortingsforslag, signert blant andre Troms-representanten Øyvind Korsberg. Forslaget ble nedstemt, til Frps store forskrekkelse.

Siden har det vist seg at næringas frykt ikke var berettiget. Hadde Frp fått viljen sin, ville den norske stat gått glipp av enorme skatteinntekter. I 2007 beregnet samfunnsgeograf Berit Kristoffersen det teoretiske tapet til ufattelige 1000 milliarder kroner.

Slikt dekker fort en og annen veistump, og et knippe sykehjemsplasser.

Dette er Frp, men illustrerer likevel hvor galt det kan gå når troen på det private blir katolsk.

I Høyre er det stor stemning for å utnytte kapasitet ved private sykehus, såkalt «Fritt behandlingsvalg». Med behandlingen følger det også omsetning. Slik skapes det nok en ny pressfaktor. Skal de private aktørene drive sunt, må omsetningen øke. Og øke. Og øke.

Over tid vil en begrenset næring bli industri. Den må næres, samtidig som det offentlige helsevesenet, slik vi kjenner det i dag, må opprettholdes: For hva skal Berit i Båtsfjord gjøre når hun får hjerteinfarkt om natta? Ringe Volvat?

Det er selvsagt sunt at alle systemer og samfunnsinnretninger utfordres. Og ja, noen ganger er det fornuftig å se på private løsninger, også innen samferdsel og utdanning. Men det kan også bli en galei som til slutt ikke lar seg kontrollere. Eller reversere.

Hvor blå regjeringen blir, er selvsagt vesentlig.

Men et historisk retningsvalg, det er det. Uansett.

God helg!

Men det er også sant, selv om Høyre mesterlig har holdt det passe skjult.

Artikkeltags