- Henriksen kan skape ro ved å trekke seg

Illustrasjon: Sunniva Johannessen

Illustrasjon: Sunniva Johannessen

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Martin Henriksen kan fungere samlende for Ap ved å trekke seg, mener sjefredaktør Anders Opdahl. DEBATT: Bør Martin Henriksen trekke seg fra nominasjonen?

DEL

Leder Debatten på NRK1 torsdag kveld var kun egnet til en ting: Å kaste blår i øynene på både en kvinne og en mann som står i sine livs verste kriser. I stedet for å bli en prinsipiell debatt om varsling, sporet den av. Den forsterket den uinformerte synsinga, som plaget sosiale medier sist helg, og som jeg håpet vi var ferdig med. Klokka ble skrudd tilbake, og foran hundretusenvis av TV-seere fikk et knippe kunnskapsløse stemmer slippe til, og nok en gang stemple og synse i hytt og vær.

Programmet, som normalt representerer den siste arenaen for en allmenkringkastet, skikkelig og opplyst debatt, nådde slik et lavmål. Da VG-kommentator Frithjof Jacobsen slapp følelsene fri på direkten, gikk det kaldt nedover ryggen på folk. Det var et skjellsettende øyeblikk, som satte skapet på plass, også for meg. Dette hadde blitt en uverdig forestilling, der de berørte – ikke minst varsleren – betalte prisen. Trygve Hegnar, som åpenbart ikke kan ha lest annet enn sin egen avis de siste dagene, fikk igjen gjort den 25-årige kvinnen til en mektig spiller. Og fra sidelinja satt to leserbrevskribenter og synset det hele inn i sin egen kontekst; et asymmetrisk forhold mellom en ung kvinne og eldre, mektig mann.

At Hegnar etterpå stakk av med debattseieren i en uoffisiell måling utført av et PR-byrå, indikerer litt av galskapen. Han vet ikke, har ikke visst, og kommer sannsynligvis aldri til å få vite hva denne saken egentlig handler om.

Da bør han holde kjeft og langt mindre være den som legger premissene på en slik arena.

KrFs Dagrun Eriksen og Vårt Land-redaktør Helge Simmones gjorde verdige forsøk på skape en viktig verdidebatt, men fånyttes all den tid Hegnar fikk dominere.

Elendigheten startet ganske sikkert i beste mening. For en debattredaksjon er det helt naturlig å gripe tak i saken som har dominert nyhetsbildet. Når den i tillegg handler om sex og politikk, er fristelsen stor for å holde fast på planen. Seksualmoral og kikkermentalitet utgjør en opplagt formel for seer- eller lesersuksess, ikke minst når den i tillegg kan settes i en maktpolitisk kontekst, i dette tilfellet med et regjeringsmedlem.

De tematiske ingrediensene for å koke såpeopera er på plass, og da jobbes det hardt for å få til TV – selv om kjerneaktørene ikke kan stille.

Kvinnens bistandsadvokat, Thomas Hansen, hadde takket nei, det samme hadde leder i Troms Ap, Bjørn Inge Mo.

Det var nok ikke uten grunn.

Når disse erstattes med sterke stemmer som ikke kan saken, påvirkes en uinformert opinion av påstander, ikke fakta, om forhold som griper dypt inn i den private sfæren. Det er stygt, og jeg håper inderlig folk besinner seg og lar være å kaste ny bensin på det sosiale mediebålet.

Hans Tore Bjerkaas går snart av med pensjon. Tromsøværingen fulgte ganske sikkert med på forestillingen, hvor hans egen hjemby utgjør kulissene. Han gremmes nok, og den avtroppende kringkastingssjefen bør sørge for at man stiller seg følgende spørsmål: Er det automatikk i at saker som omhandler sex er fritt vilt bare fordi de finner sted i et politisk parti? At programleder Erik Wold, ellers både er dyktig og presis, kastet skjerfet om halsen, forlot Litteraturhuset og spaserte ut i Oslo-natten med en viss bismak, tviler jeg ikke på. Da NRK fredag erkjente at debatten kunne vært bredere, sier det sitt.

Så til selve saken, og hvor den faktisk står: Etter at den avgåtte statssekretæren hadde regien i den innledende fasen og fikk sette tonen for det som ble en nasjonal konspirasjonsbølge, er bildet gradvis korrigert. Først ved at 25-åringen tok til motmæle en gang, og nå to ganger. Det har vært nødvendig, selv om Roger Ingebrigtsens kontante exit taler for seg. Med mindre det dukker opp helt nye forhold, eller at det innledes politietterforskning, bør de involverte nå få være i fred. At saken så langt ikke er anmeldt, kan skyldes flere forhold. Et grovt tillitsbrudd er ikke nødvendigvis straffbart. En etterforskning vil dessuten føre til økt offentlighet, aktørene må utlevere seg. Det i seg selv er en stor belastning, all den tid vi vet at vi her snakker om to forskjellige opplevelser av saken. At kvinnen ikke har gått til politiet, gir ingen – ingen – grunnlag for å trekke konklusjoner. Slik virker den fortsatte hensynsløse identifiseringa i enkelte medier som overgrep.

Rent politisk vil saken forfølge Arbeiderpartiet framover. Det er nødvendig. Det er tross alt erklært et kulturelt problem i partiet når det kommer til varsling. Dessuten henger saken som en tung sky over nominasjonen, som nå skal avgjøres i januar måned. Her kan Martin Henriksen spille en ansvarlig rolle. Han kan bidra til å skape ro ved å trekke seg fra nominasjonen. Alternativet er at han havner på Stortinget med en forferdelig bismak, plaget av hegnarske konspirasjonsteorier i offentligheten, og med et splittet parti i ryggen. Det føles sikkert brutalt urettferdig. Men det er også slik han kan fungere samlende, og således demonstrere det enkelte mener: At han er et stort politisk talent som hører hjemme på øverste hylle.

God helg!

At saken så langt ikke er anmeldt, kan skyldes flere forhold. Et grovt tillitsbrudd er ikke nødvendigvis straffbart.

Artikkeltags