Over elva har hun kalt den, der hun ifølge forlaget gir oss et innblikk i menneskets sårbarhet, hvordan vi møter livet uten egentlig beskyttelse. Ei bok om overganger og livsfaser, om omsorg, relasjoner og sårbarhet. 

Denne helga er hun på forfatterstudiets samling i Skibotn for blant annet å snakke om sitt forfatterskap.

Å snakke novella sund

– Jeg har to oppdrag der. Den ene økta handler om min vei inn til det samiske og om oversetting. Den andre å presentere den nye boka, men man kan ikke kan si så mye om noveller uten å snakke dem sund, så snakker jeg om novelleskriving generelt og leser utdrag, sier Laila Stien.

Jeg får tak i henne hjemme i Alta. Hun er på kontoret på loftet. Der de fleste av de sju novellene er skrevet. Tittelnovella begynte hun på allerede i 1999. 

– I den trua at det skulle bli en roman om barndom og voksenliv, at man følger fire stykker gjennom barndommen og møter dem igjen i voksen alder. Så kom jeg til å tenke på Lars Saabye Christensen sin Beatles og da Per Pettersons Jeg nekter kom, tenkte jeg at nå er det i hvert fall umulig.

Barndommens geografi

– Det er den gamle erkjennelsen jeg har gjort for lenge siden at den lange linja er ikke min sjanger, ikke mitt temperament eller min måte. Så da var det bare å skjære bort og konsentrere. I den novella har jeg brukt geografien fra min oppvekst i Mo i Rana. Ei elv, ei hengebru og skibakkene. Men ingen gjenkjennelige personer.

Det finnes også en novelle om det samisk-norske – «Underveis».

- Av over hundre noveller er denne nummer fem med samisk setting som bakteppe. Den handler om to parallelle bilturer i samme landskap med førti års mellomrom, den ene bilturen er i nåtid. Begge foregår på vinterstid med snyskavl. I den ene skal de til Hammerfest og den andre sannsynligvis til Karasjok eller Tana.

Stien husker ikke hva som satte den i gang. Hun husker sjelden inspirasjonskildene, bortsett fra de gangene hun snapper opp uimotståelige replikker.

– Det er et stoff jeg har vært tett på i snart et helt liv, men den er skrevet på bestilling fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Den er oversatt og kom ut på polsk i en antologi i fjor.

Skogsblomsten

I sommer ble Tiril Broch Aakre intervjuet i Bok365.no. Ett av spørsmålene var «Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?» Hun svarte:

«I mine øyne må det bli Laila Stien, Norges novelledronning. Hun er litt som Linnea Borealis; den bitte lille skjønne hvite og rosa skogsblomsten med den vidunderlige duften som var Carl von Linnés yndlingsblomst. Ofte er det enkleste det beste».

- Jeg printa det ut og satte i en perm. Ho meint det! ler Laila.