Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Kvalmende godt

Artikkelen er over 6 år gammel

Regissør Ketil Høegh og hans team har laget kvalmende godt teater av den internasjonale publikumssuksessen Blodig alvor.

HÅLOGALAND TEATER

Blodig alvor

Av Yasmina Reza

Regi: Ketil Høegh

Med: Trude Øines, Kristian Fr. Figenschow jr., Anethe Alfsvåg og Marius Lien

Scenografi og kostyme: Daniel Åkerström-Steen

Lysdesign: Eivind Myren

Maskedesign: Per Ragnar Karlsen

Dramaturg: Tale Næss

Scene Vest, 21. november

Terning: 5

Midt på scenegolvet på Scene Vest står en gul, kvadratisk boksering. Oppå den et pent møblert stuehjem. En bokseksjon til venstre med friske frukter på fat og fairtradeblomster kjøpt på Jekta. En liten toseter med smakfulle puter, et glassbord befolket med bøker, to moderne stoler og ytterst til høyre en afrikansk kunstfigur – en mor som hviler hendene beskyttende på skuldrene til sitt barn.

Vi er invitert hjem til tromsøværingene Veronika og Mikael, foreldrene til Brage. Han som har fått slått ut to tenner med en stokk oppå Prestvannet. Det var elleveåringen Fritjof som svingte stokken. Hans foreldre, Anette og Allan – innflytta fra Bærum – har akkurat tatt plass i hver sin stol. Det er klart for forsoning. Det skal vise seg å bli århundrets kamp.

Torsdag kveld lo jeg meg skakk på Kulturhuset av Finn Arve Sørbøe, og når sant skal sies var jeg en smule bekymret for å ha ledd meg tom. Heldigvis tok jeg fullstendig feil.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor franske Yasmina Rezas stykke har gått sin seiersgang over hele verden. Hverdagslivets små og store drama kan vi alle forholde oss til fordi vi står midt i det, på hvert vårt vis. I Rezas grep blir alt forstørret. Til det hysterisk lattervekkende, pinlig gjenkjennende.

Åpninga av Blodig alvor er stilistisk lekker. Ei sidedør går opp og i en sky av røyk og lys og Katy Perrys hit «Roar», kommer de luftboksende inn. To og to:

I got the eye of the tiger, a fighter, dancing through the fire


‘Cause I am a champion and you’re gonna hear me roar

Og brøling blir det. Men det begynner så pent og forsiktig. Riktig så hyggelig er det i heimen når hendelsesforløpet fra Prestvannet skal formuleres i en skriftlig rapport. Snart kommer kaffen på bordet. Og kaka. Eplekaka. Den med pærer. Og snart står særegenhetene fram. Ei konehand på et hundset ektemannlår er et punktum. En aldri hvilende mobiltelefon er en fluktvei. Og den opparbeida kunsten å formulere kjæleord med sammenbitte tenner.

For Blodig alvor handler ikke bare om foreldreskap og vår tilbørlighet til å føde feilfrie barn. Også ekteskapet settes under en nådeløs lupe. Som Mikael sier det: «Partilværelsen er den største prøvelsen Gud har gitt oss».

I 92 dynamiske minutter får vi være flue på veggen i en hverdagsmanesje hvor firkløveret Øines, Figenschow jr., Alfsvåg og Lien spiller hverandre meget gode og fasadene slår så til de grader sprekker at sjøl ei totalrenovering trolig er nytteløs.

Og når Øines er nevnt, må jeg få nevne henne igjen.

Jeg er sikker på at hun driver med aggressive korssting på si.

Hvor kvalmen kommer inn?

Av og til er livet til å spy av.

Tove Myhre

Kommentarer til denne saken