Gå til sidens hovedinnhold

Kunsten å skite i retten

Det er mandag morgen 15. februar, noen minutter før klokka 0900. Jeg logger meg på zoom-linken med navn «Rettssak 20-118444TVI-NHER» for å følge avgåtte direktør Jérémie McGowans stevning av Nordnorsk kunstmuseum for urimelig og ubegrunnet oppsigelse i mars i fjor.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Jeg har aldri før vært med på en rettssak, hverken In Real Life eller via zoom. På skjermen ser jeg tre tomme stoler bak et langt bord og skjønner at det må være der dommerne skal sitte. Jeg ser et lite bilde av meg selv oppe i høyre hjørnet. Jeg burde kanskje kjent et lite varsku, men det gjør jeg ikke. Tvert i mot, jeg lukker det lille vinduet og tar laptopen med meg på do. Jeg setter den på stolen ved siden av meg, men flytter den straks til vasken for å slippe å vri hodet. Skjermen er vendt mot meg, men med en slags underbevisst følelse av ‘man vet jo aldri’, vrir jeg den likevel mot veggen mens jeg gjør det man bruker å gjøre på do etter frokost. Jeg skyller ned, vasker hendene og tar med laptopen ut i stua, mens jeg registrerer noen bevegelser og lyder i rettssalen. De er i ferd med å begynne.

Så ringer mobilen. Min sønn nesten brøler: «Mamma! Få for helvete av skjermen og lyden, du er projisert på storskjerm i hele rettssalen!» Han sitter i rettslære-klassen på videregående. De skal også følge rettssaken. Det berømte gyset kommer. Jeg skeit faen meg for åpen scene og mikrofon, i retten…! Panisk leiter jeg etter høyttaler- og videoikonene, og finner dem på et nytt sted, (ikke nede i høyre hjørnet som vanlig, men rett under bildet), mens jeg hører meddommeren si: «Du må skru av lyden og bildet!». Det er ingen tvil om at han snakker til meg.

Men panikken gir seg og jeg går til angrep heller enn i forsvar: Hvordan er det mulig at ikke retten har kontroll på dette? At hvem som helst fra hvor som helst kan ta over og bryte inn? Dette er jo nesten et overgrep, mot meg! Det siste året har jeg på lik linje med alle andre vært mye på zoom, men i formelle settinger er det aldri mulig å ta ordet. Både bilde og lyd styres av en administrator. At det norske rettsvesen opererer med en modell hvor de ikke har kontrollen, fremstår ubegripelig og lite tillitsvekkende. Jeg sjekker mobilen og ser at en kollega som også følger rettssaken har forsøkt å ringe og sendt ´mayday´-melding, og det har jammen også McGowans advokat gjort. Hjelp.

Å havne i retten er noe skit, det har jeg alltid hørt. Ingen er med deg og alt kan brukes mot deg. Og ettersom uka skrider frem forstår jeg at denne rettssaken ikke er noe unntak, tvert imot. Også de som kjenner dette bedre enn meg sier at mye er stygt, at det er karakterdrap, at detaljer i SMS´er, opptak av telefonsamtaler og e-poster viser skittent spill. Ideen om transparente og tillitsvekkende prosesser er ikke tilstede her. Det å skite fra seg i Rettssak 20-118444TVI-NHER er blitt normalen.

Så er det fredag 12. mars og dommen har falt. Tidligere direktør McGowan taper og må i tillegg betale saksomkostninger på 530.000,-. Og med det er saken ute av verden og Nordnorsk kunstmuseum på rett kjøl igjen? Tror ikke det. Og her må vi igjen ty til nærliggende metaforer: Hele organisasjonen er som en tarm som ikke fungerer. Når det er ubalansen mellom såkalt gode og ikke gode tarmbakterier blir tarmen syk. Det blir hull i tarmveggen og giftstoffer lekkes ut i blodbanen. Dessverre finnes det ikke noen kvikk fiks for denne tilstanden. Det hjelper ikke med en ny antibiotikakur. Det hjelper ikke å sparke en direktør og få inn en ny. Det er ikke sånn det fungerer. Det må et dypere indremedisinsk arbeid til.

Og det kan for eksempel begynne med noen spørsmål: Hvordan er det mulig at en styreleder som knapt har satt sin fot på museet kan ha makt til å velte hele byggverket som er skapt gjennom mange fagpersoners omsorgsfulle arbeid gjennom flere år, bare med en fjert? Hvordan har det seg at de som jobber på ‘gulvet’ og som kjenner denne tarmen fra innsiden ikke blir lyttet tilstrekkelig til? Hvordan har det seg at personalsaker og museets arbeid blandes inn i en og samme smørje? Hvordan har det seg at kunsten og relevansen denne har ikke er det som står i fokus, men heller planverk? At nyskaping og løfting av vår felles samiske kulturarv ikke blir sett på som en viktig og høyst betimelig del av denne tarmens mangfold?

‘Jeg ble lei!’, svarte et av styremedlemmene på spørsmålet om hvorfor McGowan ble avsatt akkurat i en helt ekstraordinær og kritiske koronatid. Som en bekjent og fagperson i styrearbeid sa til meg i går: «Dette har vært et stykke ræva styrearbeid.» Så ræva at også den administrative lederen fikk nok og sa opp. Hun vil heller ikke jobbe et sted der hun når som helst risikerer å få en drittpakke i gave av styret.

Og der står Nordnorsk kunstmuseum nå. Til knes i skit.

Det er hardt arbeid å få tilbake en sunn og mangfoldig tarmflora. En litt kontroversiell, men effektiv metode har vist seg å være injisering av sunn avføring rett inn i den syke tarmen. Hva med å injisere sunne oppegående kunst- og kulturarbeider direkte inn i museet? Nord-Norge har plenty. At disse får tid, omsorg og penger for å administrere etter beste evne for kunsten, og ikke etter planverket.

Vi skiter alle. Det er ingenting å skamme seg over, tvert imot. Innimellom er det til og med bra å analysere driten. Slik kan vi forstå hva kroppen, eller i dette tilfelle NNKMs organisasjon, trenger for å gjenopprette en sunn tarmflora. Og da er mangfold, transparente prosesser og folk som vil hverandre vel, gode stikkord å orientere etter. Og heldigvis finnes noen av disse ennå på huset. Ta godt vare på dem, det koster å stå i skiten.

(Publiseres med godkjenning av min sønn.)

Kommentarer til denne saken