Gå til sidens hovedinnhold

Kunsten å berolige folket

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Vårt vakre og fredelige Tromsø har i vente besøk av en mer enn hundre meter lang amerikansk atomdrevet ubåt. Den er en angrepsubåt, utstyrt med 4 torpedorør og 12 ramper for utskyting av missiler. USA har mange slike ubåter og ønsker en havn i nord for rekreasjon og skifte av mannskap og for forsyninger.

Norsk politikk krever at det ikke skal være atomvåpen på norsk territorium, men har ikke forbeholdt seg rett til å inspisere om det faktisk finnes atomvåpen.

Den sivile havna ved Grøtsund, ikke langt fra folketette områder og nær den trafikkerte skipsleia, er utvalgt til besøkene. Mange er sjokkert og bekymret for den risikoen slike besøk representerer. Uhell kan skje, på måter det er umulig å forutse. Vi kjenner det ubeskrivelige helvetet Hiroshima, Tsjernobyl og Fukushima representerer av død, sykdom og ødeleggelse av natur.

Mange organisasjoner har publisert sine protester mot anløp av atomubåtene, Besteforeldrenes Klimaaksjon er en av dem, NAM, Nei til atomdrevne militærfartøy, en annen. Det ble holdt demonstrasjon foran rådhuset 28. april, med godt frammøte i iskald vind. Samme dag stemte et flertall i kommunestyret mot anløp av ubåtene.

Likevel, vi har dem snart her. Men ikke før forsvarsministeren sørget for at det ble holdt et folkemøte. Det skjedde både med fysisk frammøte og digitalt. Hensikten var å berolige folk, en strøm av personer og ord forsikret oss om hvor ekstremt minimale sjansene var for et uhell. Kloke, bekymrede spørsmål fra sal og over nett ble besvart med tålmodig voksenopplæring. Jodtabletter ville bli distribuert til skoler og barnehager, og ellers måtte folk i Tromsø kjøpe tablettene på apotek.

Forsvarsministeren repeterte alt som til stadighet har vært sagt om norsk politikk i forhold til Russland som en balanse mellom avskrekking og beroligelse, ja han fikk det nærmest til å høres ut som atomubåtene også gikk inn i sekken beroligelse.

Store skarer av den norske befolkningen er tungnemme, de kan egentlig ikke forstå hvorfor man skal vinne Russlands vennskap med å true landet med døden. I det nordligste Norge der grensen til Russland befinner seg, har vi en to hundreårig erfaring med fredelig og nyttig samhandel med Russland, vi har erfart at Sovjethæren frigjorde Finnmark i 1944, vi fikk et enestående sivilt samarbeid fra 1990-tallet i Barents regionen, og vi har ingen erfaring med krig mellom våre land.

Vi valgte i 1949 å bli medlem av NATO, der det mektige USA skulle være en garantist for fred i Europa. USA har siden utviklet en enorm militær kapasitet med ambisjon om å være den hegemoniske stormakt i verden, med hundrevis av baser i mer enn 70 land, en stor del av dem omkransende Russland. Russland har ingen tilsvarende tilstedeværelse i verden.

Vi ser nå at Arktis har fått enorm betydning, blant de siste store ressursområdene i verden og der en ny transportrute snart vil bli en realitet. Det er ingen tvil om at her foregår det en rivalisering om adkomst og makt.

Frank Bakke-Jensen synes oppriktig å tro at det tjener Norges fred og sikkerhet å gjøre forholdet til USA nærmere enn det har vært tidligere. I år er også amerikanske bombefly stasjonert på Ørlandet, de skal trene på bombing og dessuten avskrekke russerne.

Forsvarsministeren hevder at det fra norsk side er ønsket et større alliert nærvær (les: amerikansk). Amerikanere har også fått lov til å flytte inn på norske militære baser, jeg har lest et sted at forsvarsministeren har sagt at dette gir gratis sikkerhet for Norge.

Russland er blitt farligere, eksempelet er alltid: Krimhalvøya og det østlige Ukraina. Denne historien er langt mer komplisert enn den oftest blir framstilt, og det er dessuten nærmest utrolig at disse eksemplene blir vist til for å demonstrere at Russland har vilje til å okkupere Norge. Hvis det skjer, vil det sannsynligvis være fordi Norge har tillatt at det nordnorske territoriet er blitt stilt til disposisjon for USAs arktiske maktambisjoner.

Hvor lenge skal vi forlite oss på fiendebilder og en evig eskalerende militarisering som redskap for vår sikkerhet? Det framgår tydelig at Bakke-Jensen ikke tror at drivkreftene bak fiendebildene av Russland, som stadig holdes opp som legitimering for vår tilbedelse av USA, er den lukrative profitten knyttet til våpenproduksjonen. Tenk at president Eisenhower advarte mot det militær-industrielle kompleks, riktignok da han gikk av som president.

Mange av oss ønsker større ansvarlighet på vegne av kommende generasjoner, at en ny type tenkning kunne gjennomsyre sikkerhetspolitikken, som fjerner seg fra trusler og provokasjoner og heller vier en stor del av de militære milliardene til dialog, samarbeid og tillitskapende arbeid.

Kommentarer til denne saken