Vokser med leserens engasjement

Av
DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Karl Ove Knausgård kom dundrende inn på den litterære scenen med ei voluminøs førstebok som litteraturnorge ikke mente å ha sett maken til. Henrik Vankel tok plass blant Ask, Tusten, Lillelord og August i et galleri av mannlige hovedpersoner vi ikke vil glemme. Portrettet av den sårbare mannen var overbevisende, og andreboka sementerer inntrykket av Knausgård som en prosaist med genuin sans for romansjangerens (ikke alltid like åpenbare) potensial.

Debutboka Ute av verden tona ut med en oppsats som bar bud om en tragisk fortsettelse. Fremfor øynene på foreldrene til Miriam – lolitaskikkelsen som den tretten år eldre Henrik så ulykksalig hadde forelska seg i – befinner Henrik seg i en omfavnelse som vanskelig lar seg flykte fra. I et avsnitt på samme side tenker han: «nå vil jeg ikke lengre kjempe imot, nå vil jeg gi etter».

Når vi møter Henrik igjen i En tid for alt, skjønner vi at ettergivelsen har kosta. Han befinner seg på ei øy uten fastlandsforbindelse, hvor han lar dagene gå med til lesing, ensom kontemplasjon og selvdestruktiv kroppspleie. Den besnærende tittelen på førsteboka virker desto sterkere her: Henrik er virkelig ute av verden.

Men at også En tid for alt dreier seg om Henrik Vankel, gir den 650 siders lange teksten få signaler om før i siste kapittel. De første 600 sidene er en forførende improvisasjon over gammeltestamentlige fabler. Syndefallet, Kain og Abel, syndfloden, kjerubenes ødeleggelse av Gomorra & disse tilgrunnliggende fortellingene i vår kulturkrets blir gjenfortalt og gjort anskuelige i et anakronistisk, men på romanens premisser troverdig, univers. Den knappe bibelske fortellerstilen innbyr nettopp til medrivende gjenfortelling, og Knausgårds digresjonsrike skrift er egna til formålet.

Likevel er det ikke bibelparafrasene i seg selv som gir romanen dens tyngde, men det forhold disse står i til Henrik, som vi ved slutten av romanen forstår er fortelleren. En sentral plass i fremstillinga er gitt til en fiktiv engleforsker fra renessansens Italia, og englenes historiske nærvær på jorda, i stadig mer patetisk ham, blir et hovedspor i teksten. Lyset fra kjerubene danner på forunderlig vis verdens midtpunkt på Kain og Abels tid. Ved romanens slutt er englene derimot å finne i skikkelse av hylende måker langs norskekysten. Mellom disse to ulike framtredelsesformene skjuler det seg ei fortelling om kjødelig synd.

Når jeg leser boka for andre gang, projiserer jeg fortellinga om englenes forfall over på Henrik. Allerede på første side kommer fortelleren med et statement som jeg skjemmes over ikke å ha tillagt større verdi ved første gjennomlesning. Det står: «Meg forekommer det at den fryktelige skjebnen de [englene] har fått, ikke helt står i forhold til syndene deres». Her snakker fortelleren om englene, men siden han deler deres forbrytelsesregister, snakker han også om seg selv. Fortellerhandlinga er et desperat forsøk på å rettferdiggjøre fortellernes egen forbrytelse.

Som leser av denne romanen blir man tvunget til å se relasjonelle forbindelser mellom elementer som i utgangspunktet bare er løselig forbundet. Slik blir selve lesehandlinga produktiv., Hvis det er et symptom på litterær kvalitet at boka vokser med gjenlesning, har Knausgård skrevet en kvalitetsroman.

Artikkeltags