Terningkast 6: Vedtok nordnorsk selvstyre

FINALE: Liv-Hanne Haugen (foran), Lilly Jørstad, The BonBons, Erik Stifjell og Marie Synnøve Stokke under "Nordting" i går kveld. En fantastisk oppvisning i kreativitet, form, innhold og humor - laget av Amund Sjølie Sveen.

FINALE: Liv-Hanne Haugen (foran), Lilly Jørstad, The BonBons, Erik Stifjell og Marie Synnøve Stokke under "Nordting" i går kveld. En fantastisk oppvisning i kreativitet, form, innhold og humor - laget av Amund Sjølie Sveen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

«Nordting» er en oppvisning i kreativitet, intelligens, form og innhold fra Amund Sjølie Sveen og andre tidligere ungkunstnere.

DEL

Altså: I tillegg til ei pølse i lompe fikk vi servert et powerpoint-foredrag om norsk historie, leveringsplikt, grunnrenta og oljeutvinning i nord. Tørrfisk, noen politiske viser fra 70-tallet og et par voteringer mot slutten. Ja, og en korpsversjon av «Æ e nordlending æ».

Høres litt trått ut, ikke sant? En smule umoderne?

Not. For åpningsforestillinga i Harstad kulturhus var tvert imot en praktfullt forfriskende, humoristisk, kreativ, moderne - og svært intelligent forestilling. Ikke kjedelig i ett sekund.

Med «Nordting blander Amund Sjølie Sveen kritiske blikk på (u)kulturen vi lever i med kunstneriske uttrykk, kunnskap, refleksjon og brodd - og gir oss andre nye perspektiver på det vi er omgitt av hver dag og som vi egentlig burde ta stilling til.

Alt det vi enten ikke tenker over eller helt klarer å se i sammenheng eller sette ord på. Det er en kunst å få det til å funke. Og kunst har det blitt, i høyeste grad.

Finnmarkingen Amund Sjølie Sveen er en av de mest spennende stemmene vi har i dag – i likhet med trønderen Jo Strømgren, som også er representert på festspillene, med to forestillinger.

Sjølie Sveen er opptatt av politiske sammenhenger i en globalisert verdensøkonomi. Og dette er ikke hans første verk med temaet, men han endrer fortellingene, det er jo nok galskap å ta av for dem som vil ta seg bryet med å tenke.

Han kommer dessuten svært godt forberedt - bevæpnet til tennene med kunnskap, argumenter, humor og kløkt. Og han skyter med skarpt, med noe av det skarpeste vi kan bli angrepet med; vår egen kultur - og kunst.

Det var derfor ikke malplassert at Harstad janitsjar kom marsjerende gjennom publikum i salen med Unit Fives største hit. Det var morsomt, men på ingen måte latterlig.

Det føltes også relevant og sterkt da Liv Hanne Haugen, Erik Stifjell og Sjølie Sveen selv framførte sin spesielle versjon av Jack Berntsens «Kor e hammaren Edvard». Også det med respekt. Og The BonBons vakre versjon av «Ellinors vise» ble et av flere store høydepunkter underveis, som dessuten ga forestillingen nødvendige kontraster og overraskende vendinger.

Det aller sterkeste ble likevel finalen. Men den må jeg nesten komme tilbake til.

For i sitt glitrende powerpoint-foredrag tok Sjølie Sveen oss ikke bare gjennom norsk og nordnorsk historie - han utfordret også hva vi som opptar oss her oppe. At vi lovpriser en gammel fisker som bruker rettsapparatets ressurser på kampen for å ro på havet uten redningsvest.

Og det som gjør oss førrbainna. Som for eksempel at vi må til Haparanda for å handle flatpakkede møbler og «Motto»-tallerkener til fem kroner stykket.

Det siste illustrerte perkusjonisten Sjølie Sveen med å hamre løs på fem slike tallerkener, hentet fra hans egen «Deconstructing Ikea». Drømmer og lengsler i tusen knas.

Med «Nordting» spør han hvor det i stedet blir av engasjementet mot utbyttingen av landsdelen. Kong Røkke, som samlet all fisken til ett rike og Statoil som smører oss alle - inkludert kulturlivet og ham selv - mens de henter råvarene fra kolonien Nord-Norge.

Så Sjølie Sveen banket løs på oljefatene med tørrfisk, sammen med nevnte Stifjell og Haugen i en slags nordnorsk versjon av Stomp, mens det satt opptil flere ministere i salen, deriblant fiskeriministeren fra Harstad.

Og hvorfor lar vi UDI ødelegge livskvaliteten og karrieren for det store operatalentet Lilly Jørstad ved å nekte henne statsborgerskap av hårreisende lite menneskelige årsaker?

Det ble det heldigvis en ordning på i «Nordting». For under voteringen, der en rekke saker ble tatt opp, gikk forslaget om å gi Jørstad statsborgerskap igjennom, enstemmig.

Retorikerens poeng er at Røkke og Statoil-Helge bare spiller spillet. At det er vi som lager reglene. Og dermed opphører Nord-Norges kolonistatus nå; et stort flertall gikk inn for nordnorsk selvstyre fra i dag.

Så kom da også sopranen Jørstad, vår nye landskvinne, på scenen selv og viste hvilken berikelse hun er for oss, også som sanger - med en tilpasset «Barndomsminne fra Nordland», kveldens sterkeste øyeblikk.

«Nordting» ble imidlertid aldri en sentimental forestilling, aldri føleri. Amund Sjølie Sveen holdt seg til fakta, til saken og sakslista. Og til alt vanviddet vi er med på å godkjenne, stilltiende.

Han lot oss likevel le, for det meste. Selv om vi forsto at vi antakelig heller burde gråte.

Han skyter med skarpt, med noe av det skarpeste vi kan bli angrepet med; vår egen kultur - og kunst.

Artikkeltags