Gå til sidens hovedinnhold

Arnulf Eilertsen er død: - Arnulf var en Stradivarius

Artikkelen er over 3 år gammel

Håndtegner Arnulf Eilertsen er død, 89 år gammel. Knut Smistad hyller sin gamle reisekamerat og tegneskatt.

- Har du hørt de historiene, der noen plutselig får en Stradivaruis i hende? Der man plutselig løftes opp fra middelmådigheten? Arnulf var vår Stradivarius.

Forfatter Knut Smistad sitter tilbakelent i kontorstolen sin og holder to åpne hender foran seg. Han lar dem falle med et dunk på lårene, og smiler varmt.

- Det var i alle fall slik vi følte det, Tore og jeg, da vi traff Arnulf.

Tore er Tore Skoglund. Og Skoglund, Smistad og Eilertsen herjet rundt på 90-tallet sammen. De tre reiste rundt. Skoglund og Smistad skreiv, Eilertsen tegnet. Tre hefter ble til - under navnet «Tre herrer».

- Eller «En herre og to menn», som Arnulf pleide å si. Arnulf var kultivert. Dannet, med tørkle i halsen, lyttet til wienermusikk og dro til utlandet på konsert. Tore satt i fjæra på Senja og hørte på trekkspillmusikk. Og meg selv... ja, du ser nå, forteller Smistad.

Fanget essensen

Smistad jobbet med Eilertsen over mange år. Først som en del av «Tre herrer», så fikk han hanket tegneren inn til å illustrere en god håndfull av heftene sine.

- Jeg oppdaget, da Arnulf sluttet å tegne, hvor vanskelig det var å erstatte ham. Hvor heldig jeg hadde vært. Han oppdaget ting i teksten, og ga dem nytt liv. Han ble inspirert av teksten, sa han - men jeg ble like inspirert av tegningene.

Eilertsen tegnet Smistad selv også. På toppen av Skamtind.

- Jeg er hysterisk høyderedd. Og måtte selvfølgelig opp dit. Og Arnulf måtte tegne det. Du ser på hendene mine der, de klamrer seg til varden. Demonterer den. Stive av skrekk, og med 6-700 meter rett ned i fjorden bak meg. Arnulf var en fantastisk tegner - og en fantastisk mann å jobbe med.

Lærer og tegner

Eilertsen var lærer i sitt daglige virke, og gjorde tegnejobbene ved siden av. Smistad berømmer ham for å ha holdt styr på han og Skoglund.

- Vi var på noen flotte reiser sammen. Til Syden. Med Hurtigruta. Og Arnulf løftet den kulturelle kvaliteten! Jeg savner det.

Men Eilertsen gikk aldri bort fra sitt læreryrke - selv om han nok hadde sjansen til det.

- Han gjorde et poeng av det. Han var lærer. Og han nøt veldig respekt oppe på Sjømannsskolen - jeg vet, jeg spiller fremdeles kort med noen av elevene hans! Han tegnet til sitt tempo. Og det var ok sånn, sier Smistad.

- Vi leverte tekst til ham. Han tegnet. Og da han var ferdig, inviterte han oss til kaffe og vafler i Oscar Larsens vei - det var gjerne Kirsten som hadde laget dem - og så skulle vi gi tilbakemeldinger. Men tegningene var jo strøkne. Hva skulle vi liksom si?

Smistad beskriver Eilertsen - utover å være en formidabel tegner - som en snill, beskjeden mann, som likevel viste hva han ville, og hvordan han skulle få det til.

- «Tre herrer» og mine hefter ville ikke ha vært det samme uten Arnulf. Som sagt: han var vår Stradivarius.

Kommentarer til denne saken