Terningkast 5: Trollbindende snert og poesi

Boknakaran med gjester imponerte stort under sin 20-årsjubileumskonsert på Kulturhuset torsdag.

Boknakaran med gjester imponerte stort under sin 20-årsjubileumskonsert på Kulturhuset torsdag. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Om Boknakaran begynner å dra på årene, er tekstene fortsatt like aktuelle og slagkraftige.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Stemmene er nok litt mer rustne enn de var da det hele startet for 20 år siden. Og strengene på noen av instrumentene trengte oftere å strammes til nå enn de gjorde den gangen. Men hva gjør vel det når de fleste visene er like aktuelle, har den samme snerten i seg, og når nesten hvert eneste ord fortsatt er sprengfull av poesi.

Jo da, selv om Boknakaran også er blitt gråere i håret, så er både de og tekstene i det de framfører fortsatt i stand til å trollbinde deres publikum. Det gjorde de torsdag kveld i tre nydelige timer, som løp litt for hastig fra oss. De lokket fram både latter og tårer hos mange av oss i den fullsatte salen.

Der satt blant annet vi som tilhørte fansen den gangen visene med både snert og humor ble servert for første gang i byens trange konsertlokaler. Også vi med litt gråere hår enn da, og mange av oss som var i salen hadde nok for noen år siden passert livets middagshøyde. Men igjen lot vi oss rive med av de samme tekstene og melodiene vi elsket, nynnet og lo av for 20 år siden.

Torsdag hadde imidlertid de tre Boknakaran (den fjerde, Malvil Skulbru,var bortreist) gode medhjelpere i noen av de beste musikere og sangere Tromsø kan by påfor tiden. Og ikke minst var mannen som sterkt har bidratt til Boknakarans suksess gjennom 20 år, forfatteren Helge Stangnes til stede.

Hva var da mest naturlig enn å la han åpne konserten med å lese sitt herlige ordspill i diktet Boknakaran.

Og dermed var standarden satt for de neste tre timene i kulturhuset.

Og i løpet av disse timene fikk vi blant annet være med på Boknakarans elleville beskrivelse av både landskapet, folket, naturen og levemåten både her i landsdelen og i det som vi forsto måtte ha vært litt av galskapens reise i Irland.

De tre Boknakarene behersker nesten utallige instrumenter, og samtlige ble tatt i bruk under konserten.

Men Boknakaran var slett ikke alene om å vekke jubelens brus i den fullsatte salen. Kristin Mellem kom først med sin fiolin og sang. Så kom Julie Alapnes Normann med sine strykeinstrumenter. Knut Halvard Johannesen satte seg bak slagverket og dermed fikk de litt rustne stemmebåndene til de tre hovedpersone den renselsen de trengte.

Og da studentkoret Mimas, finslipt av Ragnar Rasmussen, lot tekster av Helge Stangnes, Ragnar Olsen og Malvin Skulbru drysse over oss sammen med de tre karene vi var kommet for å jubileumshylle, de to fiolinspillende kvinnene og Arvid Ingebrigsen med sin blokkflyte, fikk også konserten en litt annen dimensjon, selv om lydbildet ikke var det beste. Noe av teksten rakk ikke forbi aktørene som sto foran dem på scenen.

Det ble en nostalgisk reise gjennom 20 års vise- og kulturhistorie blant annet i vår egen landsdel. De kom på rekke og rad, de gamle kjenningene som fikk oss i salen til å nikke og smile og nynne med. Helge Stangnes sin udødelige Hortensia, Skål for Finnmark, Vekkelse, Gull alt som glimrer, og koret med Kakafia, Sau i veien, Treng en drøm og Vinhymne.

Julie Alapnes Normann lot oss til fulle forstå hvilket stort talent hun er under framføring av sin egen Julies vals sammen med Tromsø Kammerorkester.

Nettopp kammerorkesterets vilje til å stille opp på slike arrangementer er jeg sikker på bidrar til å øke interessen for også de konsertene de har. Tromsø har fått et orkester byen kan være stolte av- og som befolkningen bør slutte opp om. Og når både solistene, koret og orkesteret smeltet sammen vi Helge Stangnes Havet og døden og kjærligheten og Ragnar Olsens Singaround i Yorkshire som ekstranummer, da var kvelden fullbrakt. Da har jeg heller ikke glemt Ragnar Olsens nyskrevne vise om byens Yalda.

Det er slike kulturelle vitamininnsprøytninger vi også trenger i Tromsø. Ei blanding av humor og alvor framført av dyktige amatører og profesjonelle i en nydelig samklang.

La det nå ikke gå 20 år til før vi får høre mer av samme slag

Artikkeltags