Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Trekkoppfugledansen

Artikkelen er over 15 år gammel

I det samme forestillingen Elektriske Fugler tar sine første vingeslag åpnes en dør til fantasiens verden på vidt gap. Herfra man blir geleidet inn i et univers ulikt det meste annet man tidligere har opplevd.

Katrine Bølstad Kompani benytter, ifølge dem selv, en eksperimentell hybrid av samtidsdans, electric boogie og teater for å fortelle historien om en ung gutt som opplever at foreldrene skilles.

Dansestilen kan assosieres med alt fra roboter og mekaniske leketøy, til spastiske og karikerte tegneseriefigurer – eller mest av alt minner den kanskje nettopp om elektriske fugler.

Det er via denne dansen guttens fysiske og ikke minst følelsesmessige reise blir formidlet. Og selv om det, som i en stumfilm, ikke blir utvekslet et eneste ord er det sjeldent problematisk å holde tråden. Dette til tross for at gutten blir revet mellom mor og far, og persongalleriet øker jevnt med foreldrenes eskapader. Det er mange komplikasjoner og enda flere konstellasjoner, og til slutt har man både stesøsken, eks-kjærester og reserveforeldre å forholde seg til.

De fem danserne i Katrine Bølstad Kompani bekler de største rollene i forestillingen. Med svært detaljrik dans, lynkjappe vendinger, levende blikk og en enorm utstråling briljerer hver av dem med sitt eget unike uttrykk.

Mest av alle imponerer Nicolay Østberg i rollen som «Gutten». Hans dynamikk er enorm, fra det helt såre og vare, til det energiske og utagerende. Han får oss virkelig til å tro på at hans kamp for å holde familien samlet er hard å kjempe.

Her er gledene sterke, sorgene tunge, savnet intenst og kjærligheten blomstrende. Her er kommunikasjonen fraværende, sjalusien voldsom og ensomheten altoverskyggende. Det spenner fra det hysterisk morsomme til det hjerteskjærende og smertelige.

Med seg i forestillingen har kompaniet elever fra Kongsbakken videregående skole. I tillegg medvirker seks sangere – de fleste av dem fra Norsk Solistkor. Deres stemningsfulle toner er sammen med den øvrige musikken i forestillingen et sterkt virkemiddel som understreker de mange stemningene underveis. Musikken er presist avpasset, og taktskiftene er like hurtige som de er overraskende.

Også den fargesterke og kreative scenografien er effektfull, og bidrar til at dette, foruten et litt tamt midtparti, blir et stykke danseteater i særklasse.

En heftig injeksjon med sterke inntrykk – mettet av følelser flakser man lydløst av sted.