Toves tegninger

Artikkelen er over 15 år gammel

Tove Myhre har alltid ønska å tegne. Men når streken har svikta har hun laga bilder av ord, og i høst debuterer hun med diktsamlinga «Strupesong».

DEL

– Det er alvorlig dette her, ler Tove Myhre. Hun sitter på Aunegården og blar i papirbunken som om få uker foreligger mellom stive permer. I løpet av september kommer diktsamlinga «Strupesong», en lyrisk debut fra Nordlys-journalisten.

– Dette er på linje med å få barn. Det er skummelt å skulle sende ut i verden noe du sjøl har laga. Ja, dette har jeg jo laga alene, da.

Må skrive

Krigsdansen på kjøkkenet i midten av juni, da den tjukke konvolutten fra Det Norske Samlaget bekrefta at Tove Myhre var en av høstens fire debutanter, kan spores tilbake til 4. klasse på barneskolen.

– Vi skulle tegne våren, og jeg har aldri vært god til å tegne. Så jeg skrev et dikt i stedet. Tror det var første diktet jeg skrev, forteller hun.

Toves tegninger er litt melankolske. Litt undrende, tror hun. Og ifølge henne selv, absolutt mer mørke enn humoristiske.

Tove har bestandig skrevet. Påstår hun ikke fungerer uten å skrive. Må bare. Og da internett kom, og Diktkammeret etter hvert åpna for skrivebordspoeter, ble hun hekta og kunne også flere ganger sette sin signatur på Månedens Dikt.

– Det fantastiske med nettet er at du får en umiddelbar respons, både på godt og ondt, forteller hun, og omtaler nettstedet som sitt andre hjem.

Fascinert av det usagte

Det var etter et seminar på Samlaget i mars at Tove Myhre ble oppfordra til å sende inn manus.

– Jeg skulle gjøre det før jeg ble 40. Så ei uke før jeg fylte 40 sendte jeg inn!

Maibarnet ble feira, og i juni kom krigsdansen. Til uka reiser hun til Oslo for å lese egne tekster på Samlagets høstlansering, og hun synes nesten det hele har gått litt fort.

– Jeg tror jeg har brukt ferien på å la tanken om debuten modnes, smiler Tromsø-forfatteren som fra før har bidratt i to antologier.

«Strupesong» er en samling av 54 dikt, som i stor grad er preget av Toves fascinasjon for det usagte.

– Det fascinerer fordi det ligger hemmeligheter der. Det vi likevel avslører med kroppsspråk og blikk, sier debutanten som lar seg inspirere både av de tre barna sine, mannen sin, lyset, musikk og utsikten fra vinterhagen mot Kvaløya.

– Jeg tror jeg har et godt syn. Jeg elsker å sitte å se på folk, kan overhøre broker av samtaler – og plutselig er det en historie der. Jeg kan sitte her på Aunegården og dikte om de lange underbuksene under taket, smiler hun.

Det beste Tove Myhre vet er egentlig den tida hun går med et dikt i hodet. Å bære på et dikt, la det modnes, for så å komme hjem til sin kjæreste pc, det kaller hun lykke.

Jernbanepoeter

Inspirasjon får hun også fra skrivegruppa Jernbanepoetene, seks skriveglade tromsøværinger som møttes over internett. Tove er den andre i gjengen som gir ut bok.

– Det er en fantastisk gjeng som har betydd mye for min skriving og min utvikling, sier hun.

Som kritiker vet Tove Myhre godt hva som venter videre, og hun later i alle fall som om hun er fortrolig med å være den som nå skal vurderes.

– Jeg må bare tåle det. Blir det slakt, så får jeg sykemelde meg noen måneder, ler hun, og legger litt unnskyldende til:

– Det er en stor bokhøst, og dette blir en bitte liten tone i bokhøstkoret.

Artikkeltags