Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Teaterkunst på sitt beste

Artikkelen er over 10 år gammel

Det mener Nordlys om HTs Vente på Godot.

Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett er beskrevet som et absurd teaterstykke. Men i absurditens totale galskap er det rom for så mye, mye mer. Meningsløsheten i tilværelsen, lengselen etter noe som kan sprenge tomhetens skall. Oppgitthet, sorg, håpløshet og likevel, midt i det mørkeste mørke er det plass til humor og en aning håp.

Alt dette makter Hålogaland Teater å formidle til oss i sin versjon, Vente på Godot.

De makter å dra oss inn i den absurde verden Estragon (Figenschow) og Vladimir (Sørbøe) befinner seg i der de sitter på et tre og venter på Godot, en Gudsrolle som de håper skal gi livet deres litt mer mening og håp.

Mens de sitter der, Vladimir, som prøver å skapte et bitte lite lysglimt i sinnet i ventetiden til den deprimerte Estragon, dukker det Pozzo (Lien) opp med sin trell Lucky (glitrende spilt av Kristensen, og gir de to et lite håp i elendighetens mørke. Det finnes jo noen som har det verre enn dem.

I over to timer (inkludert pause) blir vi fanget av ordene, som kan virke noe meningsløst, men som likevel har både dybde, humor og “snert” i seg. På den måten klarer de to å gi ventetiden på Godot et innhold som likevel ikke er så meningsløst likevel, ord som er alvorlig morsomme.

Med to dyktige gjøglere som Figenschow og Sørbøe i hovedrollene kunne det lett ha blitt en banal komedie av denne forestillingen. Det har heldigvis regissøren unngått. I sin regidebut på hjemmebane har Sigrid Strøm Reibo med stø og meget dyktig hånd ledet forestillingen inn i det rommet jeg tror Beckett har ment med sitt stykke, at midt i humorens galskap skal det også gi plass til ettertanke. Og at håpet om at noe annet og bedre skal dukke opp kan gi en aldri så liten næring til livsgnisten i oss. Her makter forestillingen nettopp denne vanskelige balansekunsten – heldigvis.

For samtidig har hun også latt de to slippe til med noe av de kanskje kan best, ansiktsuttrykkene som ofte formidler mer enn ord. Det gjelder også ikke minst Kristensen som Lucky, som er nødt til å bære mer enn ondskapens bør på sin rygg der han ledes i tau av Pozzo med sin pisk til det stedet der Estragon og Vladimir sitter og venter på Godot. Og man stiller spørsmålet, hvor mye fornedrende kan et menneske tåle? Så viser Beckett oss at hevnen kan være sviende søt.

La meg også nevne unge Henrik Adrian Hansen i rollen som budbringeren til de to som sitter og venter på Godot før nattemørket faller på. Han viser at det der gror godt i talentmiljøet på Kulta.

Så får man heller vise en overbærenhet med at man har med et etter min mening et lite meningsløs innslag der de fire hovedpersonene ligger og spiller på ei lita fløyte.

I Vente på Godot formidler Hålogaland Teater teaterkunst av høy klasse. Forestillingen løftes også opp av den enkle musikken, den enkle scenografien og lysleken. Så får man heller vise en overbærenhet med det lille innslaget der de fire ligger og spiller på ei lita fløyte. For meg ble det uforståelig.

Det er blitt ei forestillingen som gjør noe med en som publikummer, som gir oss en opplevelse det ikke blir så lett å glemme, og som slett ikke er blitt kjedelig.

I det absurde er det både rom til latter og ettertanke –nettopp slik godt teater skal være. Samuel Becketts verden vil leve lenge i oss etter denne formidlingen av stykket som ble skrevet for over 60 år siden.