Terningkast 5: Surrealistisk og absurd

Guri Johnson og Ketil Høegh.

Guri Johnson og Ketil Høegh. Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

I massevis, men HTs Et drømspill gir definitivt mening.

DEL

August Strindberg bidro sterkt til å prege utviklingen av teaterkunsten mot ekspresjonisme og surrealisme, ikke minst med dette stykket, hvor vi møter guden Indras datter som blir sendt ned til jorden for oppleve menneskenes livsvilkår. Gjennom vandringen på jorden ser hun – og tar del i – lidelsene på jorden. «Det er synd på menneskene», gjentar hun.

Datteren befrir Offiseren som er fanget i det voksende slottet, hun møter Plakatmannen som beklager seg over at ingenting blir som han hadde tenkt og hun får prøve ekteskapets plikter med Advokaten.

Her er tablåer som glir inn i hverandre, tung symbolikk, gjentakelser, men ingen lineær handling. Strindberg skriver selv innledningsvis at han har «prøvd å etterlikne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form. Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig. Tid og rom eksisterer ikke. [...] Men en bevissthet står over alle, og det er drømmerens.»

Stykket er likevel ingen framstilling av en drøm og er ikke drømt av noen, selv om vi har med minst tre drømmere å gjøre: Advokaten som drømmer om rettferdighet, Offiseren som drømmer om Victoria og Dikteren som skriver våkne drømmer. Et drømspill er en allegori over menneskenes liv og lidelse, plikter, samvittighetskvaler og mangel på frihet, og det skildrer livet som en drøm.

Regissør Hellwig har stort sett vært tro mot originalmanusets kronologi, men har selvsagt også foretatt egne valg underveis. Jeg likte blant annet galehuset som arena i HT-versjonen svært godt, der absurditetene i livet og surrealismen får utspille seg, og blir et symbol på tilstanden nede på jorden. Grepet med å gjøre Plakatmannen til Hjelpepleieren blir dermed en naturlig konsekvens som føles riktig. Den store bryllupsscenen i slutten av første akt er egentlig en samling scener, og denne er sydd sammen på en uhyre elegant og virkningsfull måte. Her viser Hellwig virkelig musikalitet og storhet.

Hun har også tatt med det vesentligste fra originalmanuset, selv om strykingen av fakultetene fører til et savn av den viktige diskusjonen mellom dekanene mot slutten. Dermed går en liten dimensjon tapt her.

På den annen side; Strindbergs mesterverk er så spekket med gullkorn og visdom at det blir vanskelig å stryke. Et drømspill inneholder alt; livet, kjærligheten, hatet, den svikefulle og krevende lykken – «for det gledelige er synd som skal straffes» – og døden. Alt i ett. Og kanskje fordi det er så hardt å stryke blir tempoet en smule høyt i første akt. Dermed tar det litt tid før lidelsene og det intense mørket trenger inn. Men det kommer. Vær trygg, det kommer og tar deg, dette stykket.

Det er det mange som skal ha æren for. Regissøren, også for å ha fått maksimalt ut av skuespillerne. Og selvsagt skuespillerne selv. Her skinner naturlig nok Guri Johnson, Terje Skonseng Naudeer og Ketil Høegh sterkest i de største rollene. Johnson har også tidligere vist at hun kler Strindberg, og er praktfull som Datteren der hun veksler mellom fortvilelse, sinne, desillusjon og sin guddommelige godhet. Skonseng Naudeer overbeviser virkelig som den barnlige og naive Offiseren og Høegh opptrer med stor autoritet og sterk tilstedeværelse som Advokaten. Men også resten av ensemblet gjør svært gode prestasjoner, og jeg kan ikke huske sist jeg så et HT-stykke med større gledelig jevnhet i sceneprestasjonene.

Skryt skal i aller høyeste grad også Jan Lundberg ha for å ha skapt en helvetes scenografi, for å si det sånn. Scenen tas i bruk i sin fulle dybde – og høyde. Og for å fortsette ordspillet; også bruken av lys og lyd er uhyggelig god. Dette er ren nytelse signert Sjöquist og Vadseth.

Og når vi mot slutten får to nøkkelscener med Datteren og Advokaten som griper så hardt, der det i den etterlengtede roen sniker seg inn en forståelse av hvor lite frihet og råderett vi egentlig har over tilværelsen vår, at vi er statister i egne liv og noen ganger hverandres fangevoktere, men at vi så inderlig håper at det er noe annet der «bak døra», en gud, kjærlighet eller en mening med alt – da blir det sterkt, som i en drøm.

Og da tilgir vi den litt klisjéfylte avslutningen. Vi trenger ikke engang forstå alt. For det dreier seg om livet. Og i livet er det mye vi ikke forstår.

Jeg kan ikke huske sist jeg så et HT-stykke med større gledelig jevnhet i sceneprestasjonene

Artikkeltags