Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Spansk fyrverkeri

Artikkelen er over 15 år gammel

Plukk ut tre sprudlende og ildfulle unge kvinner, gi dem vidt forskjellige roller, miks dem sammen med fantastiske lekne voksne gutter (og menn). Slipp dem løs på en scene, under en dyktig regissørs ledelse. La dem tolke ei fortelling som er både burlesk, en smule ironisk og har masse humor. Og server den med ildfull musikk til.

Hva får man da?

Et fantastisk spansk fyrverkeri av ei teaterforestilling.

Hunden i høyet får deg til å humre i to timer, bare avbrutt av hikstende latter. For dette er skikkelig moro.

Det er selvsagt en fare for at komedier kan overspilles, og dermed bli platt. Det skjer ikke i denne forestillingen, selv om man et par ganger balanserer på den såkalte knivseggen.

Regissør Kjersti Haugen har makte den vanskelige kombinasjonen med den klassiske komedieformen commedia dell'arte fullpakket av gjøgleri, med dagens mer ungdommelige språk, musikk og fakter. For at dette skal lykkes, må man også selvsagt ha skuespillere som behersker denne vanskelige balansekunsten, men som heller ikke må bli for like i uttrykksformen. Hun klarer å holde dem i ørene, og lar dem ikke overspille sine roller. Og det er nettopp dette som er det geniale med Hålogaland Teaters oppsett av Hunden i høyet, ei forstilling som byr på et fascinerende rollegalleri.

Her møter vi Grevinnen Diana i Marte Magnusdotter Solems skikkelse. Full av innestengt og undertrykt begjær, forførende og brennende het, men også iskald. Etter noen få hektiske åpningsminutter der ordene forsvant, viste hun oss igjen hvilken stor skuespiller hun er, skiftene i både sinn og skinn i sin rolletolkning, fra forførende blikk til brennende sjalusi og raseri. Her er også hennes rake motsetning, Marcela, spilt av Ida Holten Worsøe. Saftig erotisk og kåt, noe barnslig tyggegummityggende. Lar seg forføre av både den ene og den andre, men higer etter å bli gift med Teodoro (Jørn-Bjørn Fuller-Gee), grevinnens skribent, som selv kjerne i dramaet som utspiller seg i det borgerlige spanske overklassehjemmet. Og her er ikke minst Dorotea, også hun tjenestepike. Den ildfulle, sjarmerende, ekte spanske senoritaen, med øyner som kan sjarmere oss publikummere i senk, for ikke å si i seng, praktfullt spilt av Maria Bock.

Så har vi de to «gjøglerne» og tjenestefolkene, Faboi (Joachim Rafaelsen) og Tristian (Martin Loïc Lotherington) med deres spillopperier og ablegøyer, som får oss til å brøle av latter. På en vanskelig balansegang, uten å bli platt.

De to eldste, Trond Peter Stamsøe Munch og Rolf Arly Lund, har mindre roller, men Lund er et perfekt valg for å få den riktige avslutningen på forestillingen.

Hunden i høyet er blitt ei teaterforestilling der nesten alt stemmer på prikken. En enkel scenografi som straks fører tanken til Spania, forfatter Lope de Vegas hjemland. Kostymer som ikke later tvil om hvor dramaet utspiller seg, og ikke minst er koreografi som det må ha vært jobbet lenge, lenge med, blitt så perfekt som overhodet, etter mitt skjønn.

Jeg glemmer heller ikke Ragnar Olsens, skal jeg si litt frekke oversettelse i noen partier, og musikken som vil få også de unge publikummere å nynne på lenge etter forestillingen.

For meg var Hunden i høyet en ildfull og lidderlig artig opplevelse. Det bør bli folkevandring til sørbyen for de som liker å ha det gøy på teater.