«Ditt barn dør. Hvordan snakker du om det?»

MANNEN UTEN ORD: Ordsmeden Cave, det hyperproduktive skapende mennesket, er forventet å kunne si noe om det. Og det kan han ikke. Han mister sin sønn og han mister sine ord, skriver spaltist Maja Sojtaric om Caves siste plate Skeleton Tree.

MANNEN UTEN ORD: Ordsmeden Cave, det hyperproduktive skapende mennesket, er forventet å kunne si noe om det. Og det kan han ikke. Han mister sin sønn og han mister sine ord, skriver spaltist Maja Sojtaric om Caves siste plate Skeleton Tree. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Nick Caves nyeste verk er et intenst, rå innblikk i sorgen og savnet etter et barn som blir borte. Alle som lever kan lære noe av det.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I fjor sommer falt Nick Caves  15-årige sønn Arthur fra en klippe i Brighton. Hodeskader han pådro seg gjorde livet umulig å redde. At Arthur tok LSD før han falt i døden, gjorde Cave med hans egen rusfortid og dype, uredde tekster om livets mørke sider, til en yndet skyteskive for britiske tabloider.

Derfor valgte Cave å ikke snakke med media i forkant av utgivelsen av plata Skeleton Tree. I stedet laget han filmen «One More Time With Feeling» hvor han ukarakteristisk utleverer sine følelser rundt en ubegripelig traumatisk hendelse.

Dyp sorg  er så privat at det kan være umulig for andre å trenge gjennom. Og den tar pusten og ordene fra deg. Det er dette Nick Cave så mesterlig formidler både på plata og i filmen: Alt vi sier om tragedie er banalt og meningsløst.

Det er bare at ordsmeden Cave, det hyperproduktive skapende mennesket, er forventet å kunne si noe om det. Og det kan han ikke. Han mister sin sønn og han mister sine ord.

Derfor er Skeleton Tree både minimalistisk og tidvis banal. Låtene går ikke i rett linje. De går rundt og rundt seg selv. Som en slange som biter seg selv i halen. Girl in Amber blir jeg faktisk fysisk svimmel av.

Låtene bygges ikke opp til en intens, lidenskapelig klimaks, som man er godt kjent med fra Caves arbeid. Pianoet, vanligvis Cave’s hammer, er som et spøkelse: Når det først kommer inn så er det svevende og skremmende. Lyduniverset er gyngende, strykere duver i vaken av stillfarne synthpartier.

Men det er tekstene som er det mest gripendende. Cave messer og hvisker, tidvis jamrende.  Det er profetiske erklæringer om sønnens død, som i åpningslinja på Jesus Alone, som angivelig ble skrevet før han omkom. Men også vage antydninger til smerte og savn. I Need you blir en utilstrekkelig og banal besvergelse, og derfor ufattelig rørende.

Sorg er et vakuum og alle eier sin sorg alene. Men alle kommer til å sørge. Og når du gjør det, og kan ikke ytre en fornuftig stavelse, husk at Nick Cave har vært der. Og har levert et mesterstykke om det forstummende, på en måte som bare han kan.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken