Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Som en drøm...

Artikkelen er over 15 år gammel

Når virkeligheten er for vanskelig, blir drømmer til virkelighet. På Hålogaland Teater blir det virkelig flott.

Det var i 1954 at Astrid Lindgren ga ut «Mio min Mio», boken om Bo Vilhelm Olsson, den foreldreløse gutten som føler seg oversett og uønsket av sine fosterforeldre og som lengter etter et nytt og bedre liv.

Nå – godt over seksti år etter – har Mio inntatt scenen på Hålogaland Teater i Tromsø. Fortsatt er han like ensom.

Fortsatt er hans drømmer like sterke.

Og det er nettopp disse drømmene som tar ni år gamle Bo Vilhelm Olsson bort fra en kald benk i Tegnérlunden i Stockholm, og gjør han til prins Mio, sønn av sin far Kongen i Landet i det fjerne. En verden der lyden er piano. Der brødet er godt og der far Kongen er verdens beste pappa. En verden i pasteller der kjærligheten er knallrød.

Men sorgfuglens sang røper at alt likevel ikke er som det skal være.

Hålogaland Teaters versjon av denne kjente og kjære historien, er svært tro mot originalen. Enkelte partier er nærmest ordrette fra Lindgrens verk, og nesten alle de store og viktige scenene i boka får man også ta del i på Scene Vest.

Den store forskjellen er imidlertid at ni år gamle Mio slett ikke er ni år gammel, men derimot blir spilt av en voksen mann. Denne hovedrollen er både omfattende og krevende, og den kunne umulig vært spilt av en niåring. Så når Gøran Østerbøl, i tillegg til å håndtere store rollen, samtidig skal spille niåring, sier det seg selv at oppgaven er enorm.

Selv om Østerbøls stemme av og til kan bli i overkant anmasende og tilgjort barnlig, kommer han imidlertid totalt sett godt ut av dette. Dette gjelder særlig i de scenene han spiller mot kameraten Jum-Jum (Kai Kenneth Hanson), de drar hverandre opp og man kan da nesten komme til å glemme at det er voksne menn, og ikke to guttunger man har med å gjøre.

Scenografien i dette stykket er like enkel som den er effektiv. Et stort hvitt berg som kan deles i fire like store deler, blir både lekeplass, ridesti og huler i den onde ridder Katos verden.

Sammen med en enestående lysdesign, og en finjustert og virkningsfull musikk skapes det en drømmeaktig og poetisk stemning stykket tvers igjennom.

Dette gjør at det hele blir svært gjennomført. Man blir tatt med fra idyllen i Landet i det fjerne til det skumleste skumle i Landet Utenfor. Alt med stå hånd.

Likevel opplever jeg stykket som en tanke for langt, i noen partier mister man litt av nerven.

I Lindgrens historie kommer klimakset nesten helt til slutt, i Mios møte med den onde ridder Kato.

Men dessverre er dette stykkets Kato slett ikke så skummel som man skulle ønske og tro. Tvert imot. Han opptrer nærmest som en stand-up komiker. Dette er kanskje en fordel for de aller minste teaterpublikummerne, men likevel faller totalinntrykket akkurat i denne scenen.

Uansett; dette er ikke nok til å velte denne forestillingen fra pallplassering.

Og det er Mio egne ord, idet han ankommer Ridder Katos rike, som kan være de beste for å oppsummere stykket som helhet:

– Dette er akkurat som en drøm. Men kanskje ikke en sånn drøm man våkner fra.

Og heldigvis for det. For mens Sorgfuglen fortsetter sin vakre sang vil vi bare drømme videre.