21. juni dundrer Ian Gillian og Deep Purple i gang "Smoke on the water" i Skarphallen.

Da innspillingen av Deep Purples mest legendariske album Machine Head var over i 1971, manglet sju minutter musikk for å fylle opp plata.

– Produsenten spurte «hva med den der dæng-dæng-dæng-låta dere drev på med? Kan vi ikke slenge med den?» smiler Ian Gillan.

«Dæng-dæng-dæng»-sangen var altså Smoke on the water, med det som trolig er rockhistoriens mest kjente gitarriff.

Låta kom som følge av en ulykke etter at Deep Purple bestemte seg for å reise til Sveits for å gjøre en skikkelig plateinnspilling.

– Vi leide Rolling Stones' mobile studio og skulle spille inn plata på Casino i Montreaux. Dagen før vi skulle sette i gang holdt Frank Zappa konsert der, og under konserten brøt det ut brann. Heldigvis omkom ingen, men hele kasinoet brant ned. Claude Nobbs var sjef for den internasjonale jazzfestivalen der, og han hjalp mange ut, minnes Gillan.

Nobbs er nevnt i Smoke on the water som «funky Claude».

– Han hjelp oss å finne et nytt sted til innspillingen vår, et lite sted kalt The Pavilion, men naboene klagde voldsomt over alt bråket da vi spilte.

Politiet kom for å kaste ut bandet, men ved hjelp av egne vakter fikk Deep Purple så vidt spilt inn én hel låt.

Da hadde gutta i bandet sittet og sett røyken fra ruinene av kasinoet på den andre siden av Lake Geneva. Vinden drev røyken over innsjøen, og det var Roger Glover som kom på tittelen Smoke on the water.

– Etterpå flyttet vi til Grand Hotel og spilte inn resten av sangene der. Låta vi spilte inn på The Pavilion kom med fordi produsenten manglet sju minutter for å fylle plata. Vi hadde ikke tro på den i det hele tatt, og den kom ikke som singel før et år etter plateutgivelsen. Da hadde Warner Brothers bedt oss kutte den ned til tre og et halvt minutt, i håp om at noen radiostasjoner ville spille den, sier Ian Gillan.

Ble sparket

Gillan har vært vokalist i Deep Purple flere ganger. Han kom med i bandet i 1969, men sluttet i 1973 for å roe ned. I 1984 ble han med igjen etter en periode som vokalist i Black Sabbath, men uoverensstemmelser med sologitarist Ritchie Blackmore førte til at han fikk sparken i 1989. Så ble han hentet inn i bandet igjen i 1992. Nå er han der for å bli, mens Blackmore forsvant ut i 1993. Blackmore er for øvrig mannen bak riffet på Smoke on the water, mens Gillan skrev tekst.

I fjor rundet han 60, men Gillan er langt fra lei turnélivet.

– Vi er seks måneder inne i en toårsturné, og nå går vi inn i den europeiske festivalsesongen. Det betyr nye utfordringer hver eneste dag, improvisasjoner og moro. Vi ser på oss selv som en familie og har fantastiske fans, så vi liker oss veldig godt på tur, sier han.

I fjor kom albumet Raptures of the Deep, deres 18. studioalbum, som fikk gode kritikker.

– Etter Bananas-turneen lagde vi litt kaffe og gikk i studio. Seks timer jamming hver dag i tre ukerm, og så hadde vi albumet. Vi forstår hverandre godt nå, sier Gillan.

Skriver bøker

– Hva slags musikk hører du på selv?

– Jeg har ikke vært hjemme på lenge, og når jeg er hjemme blir det ikke så mye lytting til musikk. Da synes jeg det er godt å komme bort fra det, smiler han.

– Men jeg liker mye forskjellig. Paco de Lucia – jeg elsker flamencogitarer, Etta James, Ella Fitzgerald, Dusty Springfield.

Når han er hjemme prioriterer han andre ting. Lese bøker. Og skrive bøker.

– Jeg har gitt ut et par bøker, og skriver dikt og noveller. Det synes jeg er morsomt. Og så løser jeg masse kryssord. Steve (Morse) spurte meg en dag hvorfor jeg løste så mye kryssord, og jeg svarte at «jeg øver meg med ord». Jeg elsker språk. Og jeg bruker mye tid på å gå turer i naturen.

Derfor gleder han seg også til å komme til Nord-Norge i neste uke.

– Beautiful, sier han om den nordnorske naturen.

– Jeg har vært flere ganger i Nord-Norge, har flydd dit og reist dit med bil gjennom Lappland.

I Tromsø får han mer tid enn vanlig også.

– Vi skal ha to dager fri når vi er i Tromsø, og da har jeg tenkt å leie bil for å komme meg litt rundt og se.

Pop hos ungdommen

– Hva kan folk vente seg å høre i Tromsø?

– Det blir forskjellig hver kveld. Men jeg garanterer minst femti prosent gamle sanger, resten blir nye sanger, obskure sanger og improvisasjon. Det kommer litt an på.

– Pussig nok har dere flest unge fans, svært mange 18-åringer er å se på konsertene deres?

– Ja, det er helt utrolig. Da vi spilte på Wembley for en stund siden, spurte jeg overrasket «Hvem er all den ungdommen?!» Datteren min sa: «Pappa, du skjønner ikke, Deep Purple er hotte nå.»

Å spille live er fremdeles det beste Ian Gillan vet om.

– Ja, da er det ingen plateselskaper, managere eller journalister som forstyrrer. Bare publikum og bandet, og det er en utrolig følelse som er vanskelig å beskrive. Det gleder jeg meg til å oppleve også i Tromsø.

Der Deep Purple garantert til å spille Smoke on the water.