Skam og seksualitet

BOKAKTUELL: Sigbjørn Skåden lanserte romanen Våke over dem som sover i Kautokeino der en del av handlinga finner sted. 				                    Fotograf: Tanya Busse

BOKAKTUELL: Sigbjørn Skåden lanserte romanen Våke over dem som sover i Kautokeino der en del av handlinga finner sted. Fotograf: Tanya Busse

Artikkelen er over 6 år gammel

I sin første roman på norsk gir Sigbjørn Skåden leserne en skikkelig skamlaus Sønn.

DEL

Sigbjørn Skåden. Født i 1976. Samisk forfatter og kulturarbeider fra Planterhaug i Skånland. Bosatt i Tromsø. Ble nominert til nordisk råds litteraturpris for poesidebutboka. Nå foreligger hans første roman på norsk – Våke over dem som sover.

– Har du på en måte skrevet deg hjem nå?

– Det har jeg. Og det har jeg kanskje gjort hver gang jeg har skrevet bok. Nå har jeg til og med navngitt heimbygda mi der jeg vokste opp, sjøl om jeg har snudd litt på geografien i forhold til hvor gården til oldeforeldrene mine lå. Men de historiske sekvensene som går tilbake er veldig heim, ja.

Skamlaus sosiopat

Handlinga i romanen skjer på fem tidsplan. Vi møter Oldemor. Bestefar. Mor. Sønn. Fire generasjoner i samme familie fra 1920-tallet fram til rundt 2007, før Facebook tok oss. For den unge, samiske kunstneren Amund Andersen er tekstmeldinger et utmerket sjekketriks. Han er i Kautokeino for å jobbe med hovedverket til ei utstilling. Arbeidet med verket leder leseren inn i et stadig dypere mørke.

– Det er ikke noen hyggelig framstilling av Kautokeino, så for å sikre miljøbeskrivelsen har jeg hatt to stykker fra Kautokeino til å lese manuset. De mente det var innenfor.

– Denne romankarakteren Sønn tar ikke sånne hensyn. Han er ganske skamlaus?

– Han er djupt kynisk. En slags sosiopat uten skrupler i forhold til hvem han begår overgrep mot.

Mangel på åpenhet

– Men om han er skamlaus så ligger det skam tilbake i slekta hans, ei språklig skam?

– Uten å tolke meg selv for mye så har jeg prøvd å kople den skammen og de overgrepene, ja. Oldemorskarakteren står maktesløs og ser at familien hennes blir utsatt for overgrep. Så snur det gradvis oppover i familien. Jeg har alltid skrevet om maktstrukturer og ville skrive om seksualitet og mangel på åpenhet i det samiske samfunnet. Det er en slags kritikk som ikke er spesifikt retta mot Kautokeino, men Kautokeino blir et eksempel. Sjøl om Amund er kynisk og relativt nådeløs, har han en form for misjon med prosjektet sitt. Han vil kritisere, sier Skåden, som bodde i Kautokeino da overgrepssakene ble rullet opp i 2005. I romanen danner de et bakteppe.

Siden debuten i 2004 har Skåden begått mer lyrikk, bloggroman (under psevdonym) og faktabok for barn.

– Språklig har det ikke vært et problem å skrive boka originalt på norsk – jeg er vokst opp i Skånland. Oppvekstmessig er jeg delvis et speilbilde av hovedkarakteren, men vil ikke assosieres for tett med handlingene. Men det er noe med å tilpasse seg et annet litterært landskap som har krevd litt, bare det å skrive replikker var ei haupina i begynnelsen. Det ble noen omskrivninger, kommenterer Skåden med et smil.

Bieffekt

Apropos landskap:

– Det er ingenting negativt per definisjon med å skrive på samisk, men det samiske litteraturmiljøet er veldig lite, anmeldelser eksisterer nesten ikke. Når du skriver på norsk får du en sjanse til bli en del av en slags litterær diskusjon. Mulighetene for å bli sett er større. Det er litt av den hyggelige bieffekten av å skrive på norsk, sier han.

Artikkeltags