Rett til Vars

Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Láilá Susanne Vars har gitt valg-forskerne kraftige forklarings-problemer. Heldigvis kan hun skylde på janteloven.

DEL

- Så nå sitter jeg der da. På andre siden av bordet og utfordrer meg selv, sier Laila Susanne Vars og tenker på seg selv i to utgaver.

For de fleste virker det som en kattepine å bli fanget i enden av sine egne utfordringer, i alle fall om du er politiker. Men slik blir det når forsker og politiker Laila Susanne Vars vil både berede grunnen for og utøve samers rett til selvbestemmelse.

- Vi har kommet så langt at folkeretten fastslår at samer har rett til selvbestemmelse. Jeg mener man ikke trenger å gå lenger enn til samisk historie for å vite at vi har vært et autonomt folk. Men nå er det opp til samiske politikere å definere hva dette innebærer.

Innsatsvilje

Derfor skrev hun like godt den første sammenhengende redegjørelsen for samers rett til selvbestemmelse som er å finne i rettsvitenskapen. Som første samiske kvinne disputerte hun i faget på torsdag. Og et halvt år før Sametingsvalget i fjor dannet blant andre hun og «kvinnfolk» fra hennes familie partiet Árja - som betyr innsatsvilje. De håpet å få én representant inn på tinget. Det er viktig å være ambisiøse, tenkte de.

Men valgoppslutningen tok alle på senga, inkludert dem selv. Árja fikk tre av 39 representanter på Sametinget, kom i forhandlingsposisjon og ble med i rådet. I dag er Laila Sametingets visepresident. Der det er en vilje, er det en vei.

Valgsuksessen til partiet som ble dannet rundt et kjøkkenbord, uten noe annet valgkampmaskineri enn et valgprogram, har gitt valgforskere kraftige forklaringsproblemer.

Kjempet mot Goliat

Hvordan klarte Laila å vinne førstemandatet i valgdistriktet over både nåværende president Egil Olli, og tidligere president Aili Keskitalo? De hadde verken hjemmeside eller valgløfter på YouTube. På stand mellom millionmaskineriene til Arbeiderpartiet (Ap) og Norske Samers Riksforbund (NSR) følte Laila at de kjempet mot Goliat. To av slaget.

Forskerne forsker fortsatt. Selv tror Laila at de må ha truffet en nerve i det samiske folk.

- Det ble en form for bevegelse hvor vi brukte mest tid bare på å prate med folk og ta opp saker som opptar den vanlige mannen på vidda. Hvorfor er det for eksempel blitt slik at man ikke tør å snakke om at man bruker kjøretøy på vidda? Hvorfor er det mye verre å bruke kjøretøy i Finnmark, enn svære båter i Oslofjorden?

Mye å si

«The Sámi people-s right to Self-determination». Avhandlingen i prøvetrykk ligger på kontoret som hun lever i noen dager før hun skal disputere. «For å vite hvor du skal, må du vite hvor du kommer fra», står det i forordet på den 400 sider tykke avhandlingen. På engelsk. Det internasjonale språket har hun valgt slik at temaet kan bli tilgjengelig for flere.

- Den kunne strengt talt vært på 2500 sider, så mye er det å si om temaet, sier Laila.

Og siden hun er kronisk perfeksjonist, kunne den selvsagt vært mye bedre. Det var forferdelig å måtte levere fra seg avhandlingen i juli i fjor. Men heldigvis er Laila også en utålmodig sjel. Og da må perfeksjonisten vike for at veien videre skal kunne brulegges med andre oppgaver.

- Jeg er allerede i gang med mitt neste prosjekt! Nå må noen skrive om samers rettskultur!

Blir bok

Men først skal avhandlingen bli bok. Selvsagt etter noen runder under perfeksjonistens lupe.

Mange stipendiater ville byttet ut teposene med kruttsterk kaffe lenge før disputasen nærmer seg, men det er først nå at Laila trenger mer koffein. Hun har vært oppe klokken seks hver morgen den siste uka for å gjøre ferdig prøveforelesningene. Men nervøs er hun ikke. Selv om hun tror hun kanskje bør være det, siden alle er så ivrige med å ønske henne lykke til.

Topp kvalitet

«Peak Performance» står det på den blå genseren til Laila. Og det er sjeldent noe annet enn topp kvalitet som preger hennes prestasjoner, skal vi tro kolleger, venner og familie. Hun er irriterende strukturert. Hun vant pris for Nordens beste studentavhandling da hun tok juridikum.

Studievennene skjønte ikke hvordan hun klarte å gjøre det så bra på jusstudiene, siden det virket som om hun alltid var opptatt med andre ting. For eksempel med å shoppe rosa stiletthæler på nettauksjoner.

– Jeg er veldig god til å utsette ting til siste liten. Jeg er et ordentlig skippertaksmenneske.

Og hvis man er noe på ordentlig, selv et skippertaksmenneske som lever etter mottoet «det ordner seg», så ordner det seg. I alle fall for ei som overlevde matematikk på ungdomsskolen ved hjelp av en nær fotografisk hukommelse og som bruker janteloven som pur motivasjonsfaktor.

– Når noen sier at dette kan du ikke gjøre, så må jeg i alle fall bevise at det kan jeg.

Hvorfor er havet blått?

Fem år gammel åpner Laila en hard pakke fra under juletreet som moren, Elle Marja Vars, har pakket inn. Et tolvbinds leksikon skal forhåpentligvis hjelpe til med å tilfredsstille vitebegjæret til femåringen. Mer enn én gang har besteforeldrene eller moren måtte svare på finurlige spørsmål som «hvorfor er havet blått?».

Laila var så fascinert av at de voksne kunne vite, bare ved å se på himmelen, hvordan været ble dagen etter. Det var alt hun ville bli når hun ble stor. En som hadde slik viktig viten.

Men en ting som var vanskelig å finne ut av, var historien som ble dysset ned. En dag overhørte Laila noen voksne snakke om Kautokeino-opprøret. Da de oppdaget at Laila lyttet, tidde de umiddelbart. Dette er viktig, tenkte den unge Laila. Hun måtte vite mer. Foran særoppgaven på ungdomsskolen lette hun fram rettsdokumenter og historiebøker. Litt overrasket fant hun at det var hennes egen slekt det gjaldt. Men da bestemoren nektet å snakke om det, skjønte Laila at det fantes noen sår fra den tida som ennå ikke hadde grodd.

Tøft å se Kautokeinoopprøret

Elen Aslaksdatter Skum er Lailas tipptippoldemor. Figuren Elen Skum spiller hovedrollen i Nils Gaups film Kautokeino-opprøret.

Elen var reindriftssame i Kautokeino og var en av opprørerne som ble dømt til døden for å ha vært aktiv i opprøret der brennevinsforhandleren og lensmannen i bygda ble drept i 1852.

Elens dødsstraff ble gjort om til livsvarig straffarbeid som hun sonet i Trondheim. Etter 13 år slapp hun ut. Bestemoren til Laila har ikke sett Gaups film og vil fortsatt ikke snakke om det. Laila selv har bare sett filmen én gang.

– Jeg hadde ikke trodd at det ble så tøft å se den. Jeg tenkte at det var så lenge siden, men så begynte jeg å telle generasjoner. Bare den ene gutten til Elen overlevde jo. Hadde det ikke vært for at han levde, så hadde ikke vi sittet her i dag. Det er spesielt å tenke på.

Laila tror staheten og rettferdighetssansen som de historiske dokumentene har kunnet fortelle om tipptippoldemoren, har fulgt kvinnene i slekta fram til den dag i dag.

– Hun har helt klart inspirert meg. Jeg stilte mange spørsmål på den tiden som jeg ikke fikk svar på. Det har vært viktig for meg å vite hvem min familie er og hvor vi kommer fra, sier Laila.

Stille opprør

Hun legger hånden sin på de 400 sidene.

– Og på et vis er dette mitt lille, stille opprør. Jeg ser at det er ganske urettferdig, ting som har skjedd i løpet av historien. Men jeg ser at det ikke nytter å ta kampen på en sånn måte i dag. Den må tas med de redskapene som finnes. Og nå har vi internasjonale bestemmelser som vi kan bruke for å argumentere med.

Laila sitter i Samisk Parlamentarisk Råd. Et samarbeidsorgan mellom de tre sametingene i Finland, Sverige og Norge. De har i oppgave å forhandle seg fram til en felles nordisk samekonvensjon. En konvensjon som vil gjøre det lettere å forene ett folk fordelt på fire stater. – Samene har vært selvstyrt før, så hvorfor skal de ikke klare å ha selvstyre nå? Å ha selvstyre betyr ikke at man skal bestemme over andre. Vi har for eksempel selvstyre over det samiske språk. Det er en type selvbestemmelsesrett. Og samene har aldri forfektet et syn om at man vil ha en egen stat, sier Laila.

Hun har gått lei den polariserte debatten som framstiller samers krav om selvbestemmelsesrett som ensbetydende med et ønske om løsrivelse fra Norge.

– Vi vil bare gjøre det enklere for samer å leve som ett folk på tvers av landegrensene. Reglene for arv og reindrift er for eksempel vidt forskjellig i disse landene.

Vil styrke sametinget

I avhandlingen prøver Laila å skissere overgangen samene har vært igjennom fra opprinnelig å ha vært et autonomt selvstyrt folk, til å bli frarøvet rettigheter da statsdannelsen i Norden tok form, til igjen å prøve å bygge opp selvbestemmelsesretten. Det er en sirkel som sluttes og som uttrykkes i for eksempel i Folkeretten av i dag. Og med en nordisk samekonvensjon på trappene vil retten bli ytterligere tydeliggjort – og virkeliggjort.

– Stater må bli vant til å tenke på en litt annerledes måte før de aksepterer at de har et urfolk boende som kanskje burde ha selvstyre.

I forhandlingene om den nordiske samekonvensjonen har Sametingene blitt trukket fram som de viktigste aktørene for utøvelsen av selvbestemmelsesretten. Hun antyder i sin avhandling at Sametingets myndighet må styrkes.

– Det er Sametinget som er samers demokratiske representanter. Det er opp til samiske politikere nå hva dette skal innebære.

Og på andre siden av bordet sitter politiker Laila Susanne Vars og blir utfordret av rettsviteren med doktorgrad.

– Nå må jeg tenke på hva som er neste skritt.

Enebarn

Laila er enebarn – «med de konsekvenser det medfører». Blant annet er hun nært knyttet til mange av sine slektninger. Hun ble oppdratt av moren sin, som fikk henne bare 18 år gammel, og av besteforeldrene.

Samiske tradisjoner som fiske, håndverk og matlaging har stått sterkt i hennes oppvekst – selv om hun ennå ikke har status som et eksemplarisk «koneemne» . Høyt utdannede samer som kommer til hjembygda får snart sitt pass påskrevet om de ikke duger til noe praktisk – som å sy kofter, for eksempel.

– I Kautokeino er det slik at jo mer du kan av samiske tradisjonelt håndverk og matlaging, jo mer status får du. Og det er nesten sånn at jo høyere utdanning du har, jo lavere status får du. He-he.

På sikt håper hun på å øke statusen sin i hjembygda med å lære seg å sy kofter. Foreløpig er hun god på kaffeposer av skinn.

Laila synes imidlertid at det er et sunt rangsystem.

– Hvis du kommer hjem med mange akademiske grader og ikke kan gjøre nytte for deg, hva er da vitsen?

Hjemmepolitiker

Det var bestefaren som oppmuntret henne og søskenbarna til å forfølge studiene. Hadde man evner – så var det viktig å utnytte dem. Jobb kunne man ta fatt på seinere i livet. Bestefaren var en typisk «hjemmepolitiker».Veldig samfunnsengasjert og oppdatert på den politiske debatten. Laila har arvet det genet. Men at hun skulle bli politiker selv, hadde hun aldri trodd.

Også jusstudiene kom litt tilfeldig til Laila. Det var enten statsvitenskap eller juss, det måtte ha «noe» med samfunnet å gjøre. Men på videregående i Alta ble hun rådet å studere språk. Moren, mangeårig journalist, foreslo journalistyrke – eller typografi. Egentlig kunne hun tenke seg å bli i Kautokeino og utfolde sine kreative evner, men det var så få utdanningsmuligheter på den tiden innen kreative fag.

Elsker studielivet

Så det ble juss i Tromsø. Hun elsket studentlivet i Tromsø fra første stund. Men de gangene hun satt på lesesalen og pugget paragrafer, og hun visste at de i Kautokeino var ute og høstet bær eller fisket, var det litt vemodig. Derfor måtte hun alltid hjem hver gang anledningen bød seg.

Finnmarksloven, Mineralloven, ILO-rapporteringer. Før Laila tok doktorgrad i rettsvitenskap, jobbet hun som byråkrat på Sametinget og hadde nærkontakt med mange av de viktige landrettighetssakene som Sametinget har behandlet. Imøte med politikkutformingen skjønte hun hvor mangelfull rettsvitenskapen er med tanke på samisk selvbestemmelse og rettskultur. Og når Laila oppdager noe som mangler, nytter det ikke å sitte og vente på at andre skal gjøre det for deg.

Derfor har hun satt «overambisiøs» som en av sine verste egenskaper. Det kan være slitsomt å ikke se sine egne begrensninger, eller være i stand til å delegere så mange oppgaver. – Når du gjør det selv, så vet du at det blir gjort! Og hvis det ikke blir gjort, så vet du hvorfor det ikke blir gjort.

Nye prosjekter

Men hun har skjønt at det bare går ut over henne selv. Under skrivingen av doktoravhandlingen måtte hun sette en post-it lapp på telefonrøret med tre store bokstaver:NEI. Et ord hun etter hvert har begynt å lære seg. Men da hun ble invitert med i tanken om et nytt samepolitisk parti, var det ikke det ordet hun ønsket å bruke.

– Vi følte at Ap og NSR hadde fått for stor plass på Sametinget, og at ingen av disse representerte en politikk som vi ønsket oss. Det var for mye fokus på det som skiller oss samer, i stedet for det som er felles. Vi ønsket en verdidebatt. Hva er det som binder oss sammen?

Laila sammenlikner Árja med verdikonservative partier. Fokuset på saker som opptar det samiske folk har ført til beskyldninger om populisme. Men Laila og partier har høstet stor respekt og innflytelse på Sametinget allerede noen få måneder etter at forhandlingene om makten var klar.

– Vi har for eksempel fått satt i gang utredning av en egen utdanningspolitikk og en eldrepolitikk. Vi ønsker at Sametinget ikke skal være fremmed for vanlige folk, men ta opp saker som er mer relevante for mannen på vidda, sier Laila.

Men gammel i politikken tror ikke visepresidenten at hun blir. Da er det nok noen nye prosjekter som lokker i horisonten.

– Kanskje jeg skal bli samisk håndverker i neste omgang!

– Vi fungerer godt sammen og Laila sin kompetanse er svært velkommen på Sametinget, sier Olli.

Artikkeltags