Det går stygge rykter om dagens Deep Purple: de skal etter sigende være en gjeng irrelevante og uhippe overlevninger fra 70-tallet som halvdøde sleper seg rundt og spiller sidrumpa coverversjoner av seg selv. Før konserten fryktet jeg derfor det verste, nemlig at de gamle heltene skulle være redusert til trette, triste parodier.

Men der tennes laserne og bandet fyrer i gang Pictures of home fra Machine Head anno 1972, for så å stupe på direkten inn i Things I never said fra fjorårets Rapture of the deep. Hårreisende herlig, heldigvis, her går det unna, og ryktene lyver! Foran ca. 3500 heldige og begeistrete mennesker i Skarphallen demonstrerer bandet det elementære og velkjente faktum at de virkelig var med på oppfinnelsen av kruttet alle moderne metal-band lader sine kanoner med. Dette er stramme, skarpe og fullstendig fokuserte leveranser av originalmateriale. Deep Purple vet fortsatt nøyaktig hvordan nevnte krutt skal brukes. Jeg hadde hørt at Ian Paice skulle slite med å holde følge på trommer og at Ian Gillan hadde visnet som vokalist. Rent Visvas! Paice er like eksplosiv, smakfull og dødstight som han alltid har vært, mens Gillan bare har skrellet bort noe unødvendig kastrathyling som ikke passer seg for en herre over seksti.

Komplett kontroll

Disse musikerne er så profesjonelle og kompetente at de simpelthen ikke trenger stjernenykker eller primadonnafakter. Alle årene med erfaring har etterlatt en renskåret musikalitet og en befriende mangel på tøv. Gillan takker, berømmer og snakker så avslappet og sivilisert til publikum at man umiddelbart innbiller seg at man er på te-visitt i mannens britiske hjem, fjernt fra den grå, hangar-aktige Skarphallen. Øyeblikket etter hamrer den legendariske rytmeseksjonen Glover/Paice i vei med neste nummer. Bandet behersker naturligvis alle virkemidler og stilarter, og skifter sømløst fra klassiske pastisjer til frekk og bråkete tungrock. Settet er perfekt balansert slik at den eneste balladen, When a blind man cries kommer nøyaktig i midten.

Luksusproblemer

Deep Purple sliter med luksusproblemet at back-katalogen deres består nesten utelukkende av klassikere, slik at det nye materialet deres naturlig nok blekner litt i forhold. På onsdag løste de dette problemet ved å snike inn stoff fra fjorårets utgivelse mellom storhitene fra 70 og 80-tallet. Miksen lyktes, og selv de obligatoriske solopartiene på keyboard, bass, trommer og gitar fungerte fordi de var integrert i en musikalsk sammenheng og ikke utartet i det uendelige. Don Airey (som erstatter pensjonerte Jon Lord på tangenter) spøkte med norske hits som Samid Ædnan og Dovregubbens Hall uten at det ble klamt, og vred solopartiet sitt rett inn i Perfect Strangers, come-back hiten fra 1984. Gitarist Steve Morse er ikke Ritchie Blackmore, men skal vel heller ikke straffes for det. I arbeidsbeskrivelsen til Morse (ungsauen på femtito er et sofistikert hyperteknisk gitargeni) inngår å spille det fundamentale ur-riffet hver eneste rockegitarist i verden mener å beherske: Smoke on the water. Denne oppgaven utfører han med et smil. Det er i det hele tatt både selvironi og humor i Deep Purples håndtering av egen sviskekompott, bandet har helt klart morsomt mens de briljerer med genistreken Highway Star og skramlelåten Space Truckin’.

Neste generasjon?

Frykten for en nostalgisk, småkvalm mimreaften var altså ubegrunnet. Forøvrig var tribunen i Skarphallen paradoksalt nok full av ungdom under 18 år. Disse fikk oppleve et inspirert og direkte ivrig Deep Purple som leverte både ferskvarer og edle årgangsprodukter med fremragende renhet og presisjon.

Konsert: Deep Purple
Sted: Skarphallen, Tromsø
Publikum: Ca. 3000