Når Yngve Sundvor velger å bringe Knut Hamsuns Pan inn i vår tid, så gjør han det på en genial og vågal måte. Han lar ikke mye være hellig når han vrenger sjelen til de som holder til i Sirilund, selv om han mister noe av Hamsuns vidunderlige poesi på veien.

Mange av det moderne teaterets virkemiddel blir tatt i bruk i form av en utrolig vakker og dristig scenografi, der lyd, grafikk og videodesign tryller fram både den nordlandske evige natt og den trolske skogen som forhekset den unge løytnanten Glahn. Et landskap og sommernetter som får blodet til mer enn å bruse hos både Glahn og hans to kvinner, den lunefulle og vakre Edvarda og Eva, smedens unge hustru.

Det er nok noen som lar seg sjokkere over måten den poetiske roman Pan blir fortalt – her i en nordnorsk språkdrakt. Og ikke minst fordi regissøren også på en «frekk» måte bringer historien inn i vår tid ved hjelp av fortellerkunst, musikk og dans.

Det er ingen enkel jobb Per Kjerstad har i rollen som løytnant Glahn – fra han sitter foran speilet og beundrer seg selv mens han forteller sin historie, til han halvnaken står i sin uniform, ribbet for alt. Han vokser i rollen underveis, og bærer den forvirrende Glahn, slitt i filler av kjærligheten, glitrende i mål.

Maria Grazia Di Meo sliter litt i rollen som Edvarda, den slue forførerinnen, uskyldig som en liten unge. Men også hun får grep på sin rolle og bærer den godt i mål. Marie Schwenke synes jeg løser sin rolle som Eva nydelig, mens Nils Porsanger som Doktoren, tvinger ofte fram latteren med sitt alvorstyngede vesen. De som på forhånd hadde dannet seg et bilde av en mektig, tung og brei væreier Mack får også en visuell overraskelse.

Jeg er ikke i tvil om at mange vil la seg irritere over denne forestillingen. Men langt flere vil juble over dristigheten, slik et moderne teater også må være.