Gå til sidens hovedinnhold

Oppdrag Espolin på «Trollfjord»

Artikkelen er over 16 år gammel

Da Kaare Espolin Johnson hadde ferdigstilt sine sju bilder til Hurtigruten, ga han dem i oppdrag å gjøre kunsten tilgjengelig for alle. Alle inkluderer også 10. klassinger fra Tromsø.

Hurtigruteskipet «Trollfjord» vugger i lett bakrus etter ei uke som festivalskip. Båten ynker seg lett i det 50 elever fra Kvaløysletta ungdomsskole tramper inn landgangen. 15-16 åringer fra Langnes, Lakselvbukt, Ramfjord og Storelva har allerede vært der, og oppdraget fra rederiet har vært å gi ungene en innføring og omvisning i Kaare Espolin Johnsons kunst.

Verdt mer enn skipet

– Med bildene sine ville Kaare vise livet i Nord-Norge som det var. Ikke bedre og ikke verre, forklarer reiseleder og Espolin-kjenner Egbert Pijfers mens Roerne fyller en data-opplyst vegg i Valhall amfi.

– Har dere hørt om ei bok som heter Den siste viking?

Et nærmest universalt nei fyller rommet.

– Ja, ja. Dere skal helt sikkert få høre om den, fastslår nederlenderen Pijfers.

Og forteller videre. Om Espolins respekt for fiskeren og for Nord-Norge, og om både Petter Dass og Kaares tolkning av Tolstoj-historien om de tre hellige menn.

Subbende, ungdommelige steg tas mot Espolin Johnsson-rommet, for å beskue bildene i virkelighet. De sju bildene som ble overflytta fra pensjonerte Harald Jarl.

– Samlinga var mer verdt enn skipet, smiler Pijfers.

– Jeg tror ikke de som sitter her nå forstår hvor mye verdt disse bildene er, sier Frank Andersen, salgssjef i TFDS.

Det er han som har sørget for at tromsøungdommen får gratis omvisning blant Trollfjords kunst.

– Det spesielle med Kaare var at han hadde veldig dårlige øyne. For at han skulle se bildene ordentlig måtte han ha en kikkert og stå to-tre meter unna for å få oversikt. Da han ble 70 år ble han operert og fikk nesten normalt syn. Det var utrolig for han å se hvordan bildene var, forteller Egbert Pijfers.

Spiller kort

Men entusiasmen til Pijfers har ikke smittet til alle. I et hjørne har noen funnet fram kortstokken, og historien om hvor stolt og kry den til nå fattige Espolin Johnson var da han fikk utsmykningen på Harald Jarl når ikke gjennom ruterdame og sparess.

– Vi er liksom ikke så glade i kunst, sier Annelin Pettersen.

– Det ble kjedelig, synes Daniel Bore, og ingen av dem hadde hørt om Espolin-Johnson før.

– Kanskje vi hadde fått med oss noe hvis vi hadde gjort noe forarbeid på skolen, foreslår Annelin, og hører ikke Egbert forteller den tragiske historien om når Kaare Espolin Johnson måtte kutte av bildene sine i overkant og nerkant. De måtte ha lister på, og maleren gråt av fortvilelse når toppen av Tvillingfjellene i De sju søstre måtte av.

Kunstnerens tårer treffer i alle fall noen.

– Jeg har ikke hørt om han før, men synes dette var veldig bra. Vi lærer ikke så mye om kunst på skolen. Der lager vi litt ting selv, men vi har for lite kunsthistorie, forteller Ingrid Wålberg.

Egbert Pijfers er glad bare han når fram til noen.

Tilbud de håper å gi flere

– Kaare Espolin Johnson ga hurtigruta et oppdrag. Kunsten skulle ikke bare være for «happy-fjords», den skulle være tilgjengelig for alle. Jeg fortsetter oppdraget som han ga til Hurtigruten, og det er et ærefullt oppdrag, så jeg må være forsiktig så jeg gjør det riktig, sier Pijfers.

– Hvis noen ungdommer ser dette tar det med seg, blir dette også kunst for framtida, og dermed også kunst for hele den nordnorske befolkningen. Da er Espolin-Johnson blitt folkekunstner, og da har han oppnådd det store som kunstner, mener Pijfers.

En annen dag, en annen havn, kan det hende noen unge mennesker vil bite seg merke i historien om kunstneren som gråter over bildene som må kappes av. For dette er et oppdrag TFDS håper de kan fortsette med blant kystens ungdom.