Terningkast 5: Olsen i oss alle

Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Et godt gjennomtenkt og vellykket prosjekt, mener vår anmelder om forestillingen Olsens Balettinstitutt. Les anmeldelsen!

DEL

Foran meg har jeg to ting: Et klistremerke med mitt fødselsår (1954) og en lapp med teksten ”hjerte- og karsystemet slår kaffe i en sprukken kopp”. Enn det.

Danseforestillingen Olsens Ballettinstitutt åpner for mangtgripende refleksjon og ville fortolkninger. Her er en mulighet.

Dans: Rundt omkring i byen har jeg i noen dager observert gule post-itlapper med diverse spørsmål angående en viss Olsen. Kjenner du Olsen? Hvem er Olsen? Spørsmålet klinger videre i en interaktiv danseforestilling.

Vi er alle Olsen. Vi sanser, opplever, finnes og forgår. Rom skal krysses, linjer utviskes og løsningene på livet, evigheten, kjærligheten er mange. Henger du med? Nevnte jeg døden? Oooh. Olsens Ballettinstitutt er et tolvkvinne/mannsensemble som geleider publikum gjennom Kurants hvitmalte og subbaserte betongrom. Rommet er for anledningen delt inn med transparente skillevegger som heises opp og ned, for på denne måten å rydde klar scenene til forestillingens sekvenser.

Fødsel, angst og separasjon

Vandringen, karavanen, starter på utsiden. En garasjeport rulles opp, og to tvillingdukker sitter ved et sminkebord med ryggen vendt mot oss. Videre, neste rom. Publikum plasseres på stoler satt opp langs veggen, og vi blir født på ny, med varmeflasker og det hele.

Jeg er 1954. Jeg er 1954. Jeg er 1954. Olsen er navnet. I neste sekvens møter vi et kor. Sangen er sakral, polyfon og kraftig, nærmest meditativ. Jeg er Olsen, synger de, og ansporinger til identitetsaspektet tones frem. Vi er Olsen, og vi er et fellesskap, med hver vår stemme. Videre. Det er tid for å utforske rommets dimensjoner og muligheter. Vi blir henvist til krakker på ulike punkter i rommet, og det rulleres, vi bytter plasser – og oppdager nye perspektiver og vinkler.

En TV-skjerm viser bilder fra et gamlehjem, og jeg fornemmer med ett noe institusjonelt over hele situasjonen, frembrakt i bildene, båret ut i rommet. Noen ukjente gjenstander ligger på gulvet fremfor oss. Skrudd sammen ser vi at de utgjør en krakk. En fornemmelse av ensomhet og separasjon brer seg. En felespiller bringer oss videre til neste scene. Et trimrom! Institusjonsaspektet forsterkes, men det medmenneskelige forvitrer i instrumentell nestekjærlighet. Vi gjør noen enkle øvelser, instruert av en ung kvinne. Det flaue over egen deltakelse i en ny situasjon, men løsrevet fra egen identitet. Det er noe ensomt over det hele, i selve fellesskapet. Angst.

Det ukjente i det trygge

Slik varierer og svinger forestillingen i sin helhet. Den gir oss et vell av inntrykk, kontraster og absurde bruddpunkt. Orientalske elementer i musikken, kombinert med det norske, skandinavisk folkelige tilfører stykket en varme som bryter med det ellers instrumentelle.

Hvilken historie skal formidles? Er det vår kollektive identitet som gjenspeiles som sum av hvert enkelt individ? Det gjennomgående er det ukjente som rotfestes i noe trygt. Skjæringspunktene som oppstår oppleves som romantisk, uhyggelig, fremmedgjørende og levende i skiftende former. Snart det ene, snart det andre.

Vellykket

Her utfordres dansen ettertrykkelig. Det er snarere snakk om bevegelser som ramme for en idé. Interaksjonen mellom ensemblet og publikum bygger opp om en vedvarende spenning som henter energi fra rommet i seg selv. Dette er formidabel bruk av Kurants åpne romdeling og akustikk. Et godt gjennomtenkt og vellykket prosjekt.

På vei ut av forestillingen utpensles stykkets ramme og former slik en konsistens, kanskje det eneste konkrete på vandringen. De to dukkene vi møtte ved vandringens begynnelse er levende tvillinger. Skrekk og gru. Og hvem er de to ungene på lerretet? Nei, det er vel Olsen, det.

Artikkeltags