Nordlys' vurdering av alle bandene

Artikkelen er over 14 år gammel

Årets bandmønstring under Rock Mot Rus holdt det gående hele natta. Og som juryen påpekte: Her var det stor bredde og kvalitet! Her er vår vurdering av de forskjellige bandene.

DEL

BLACK DIAMOND fra Myre:

Det måtte jo selvsagt komme: Et band oppkalt etter den låta vi hørte i flest versjoner under Rock Mot Rus.

Disse vesterålingene var ikke noe unntak. De leverte kanskje den versjonen som lå tettest opp mot originalen, selv om besetninga var i tynneste laget for å få det rette trøkket.

Men vokalist «Prince Charming» gjorde en god jobb. Resten av låtene lå litt i samme leia; med en rød tråd fra Kiss til Amulet.

WE CAN´T PLAY fra Bremnes:

Fire jenter sto for mønstringas mest originale innslag. På tross av bandnavnet var det slettes ikke mangel på talent. Når det gjelder vokalprestasjoner – og evne til å underholde publikum.

Spille kan de ikke, det er helt sant. Men viljen ligger et sted mellom White Stripes (tydeligvis en stor favoritt), Hole og Hello Goodbye. Kunstrock, kan man kanskje kalle det.

Jeg er bare nødt til å trekke fram Kaja Bremnes som et av de store talentene under helgas rockemønstring. Ei spesiell dame jeg er brennsikker på at vi kommer til å høre mer fra.

IMPERA fra Sortland:

– I følge Sivert Høyem er dette det beste bandet i vesterålen, kunne unge Spjelkavik fortelle.

Akkurat det sier ganske mye, for på de kanter skjer det utrolig mye. Men om dette er det beste?

Iimpera er et tøft band; litt Amulet-inspirerte, men forsøsvis enda hardere i stilen. Jada; stripete gensere gir pluss i margen.

Masse energi av den gode sorten blandet med masse guts og kreativitet blir en god miks. Men likevel låt det litt kjedelig i lengden. Det hjelper liksom ikke at vokalist Håvard Brokstad stagediver to ganger - i løpet av samme låta.

BEAUTIFUL DECAY fra Dverberg:

Med to vokalister sto det ikke på den vokale kraften fra dette sylferske Andøy-bandet.

Men etter hvert ble det vel mye skrik og lite ull – resten av bandet hang ikke helt hundre prosent sammen.

Likevel; de har absolutt noe på gang. Noe hardt og fort noe.

ANTHURIUM fra Andenes:

Norsk på norsk kan av og til være utrolig stilig. Det var det også med Anthurium; et fullstendig nytt bekjentskap for min del.

Tøffe rockelåter med spor av andre norskspråklige helter, Raga Rockers. Men det holdt ikke helt i mål – selv om vokalist Sveinung Ellingsen jobbet hardt og godt med publikum. Det ble litt lite variasjon i låtmaterialet etter hvert. Dessuten; deltakerlåta Again var bandets svakeste, av en eller annen grunn. Men den sang de på engelsk, kanskje det var derfor?

POACH fra Sortland:

Det starta egentlig ganske bra; med en rolig druser på kassegitar fra Johan Aarstein. Kul stemme, tenkte jeg – med en stilig tvist i den kraftige røsten.

Men etter hvert skar det seg litt. Bandet har ikke spilt lenge sammen (noen i bandet påsto det var første konserten). Det merktes.

Tøft lys og stor scene kan få noen og enhver til å føle seg som rockestjerne på Andenes, men for Poach hjalp det lite.

DIAREXXIA fra Ankenesstrand:

Intrikat progmetal med en dæsj humor.

Stålkontroll på publikum, feite riff og oppfinnsomme dansetrinn hever helhetsinntrykket – litt lange gitarronkepartier trekker ned.

Kan minne litt om Meatloaf, uten at de blir riktig like pompøse. Unggutter som godt kan overraske ved en seinere anledning.

SILJE DAHLE fra Dverberg:

Det er neppe det beste tegnet at man stiller med jukselapp på scena...

Silje Dahle hadde fått med seg et knippe lokale helter (fra Prentice Wood, bl.a) – men dyktige musikere gjorde ingen suksess av U2 sin I still haven´t found what I´m looking for. Selv om Dahle helt klart kan synge. Hun kom nesten i havn med de to låtene hun sang, men bare nesten.

Men det skal nok neppe mye øvelse til før dette kan bli veldig bra.

ISTARION fra Narvik:

Kveldens hittil mest gjennomførte!

Musikken ligger et sted mellom Nightwish og Magica – drømmende gothmetal med tidvis svært tunge riff.

Jeg så bandet i fjor – Istarion har tydeligvis jobbet mye og hardt siden da.

Vokalist Marianne Gjertsen flørter med operaens virkemidler, og er en scenepersonlighet jeg tipper vi får se mer av. Svært bra fra Narvik!

NONE OF THESE fra Andenes:

Davids egentlige band, None of These, matcher ikke helt bandet han hadde i ryggen tidligerepå kvelden. Men unge Pedersen har i hvertfall beveget seg langt fra Idol-stempelet, det skal han ha. Det er tøft og rocke; og med masse pønk i bunnen.

Vokalmessig fungerte det mye bedre, sikkert fordi bandet har spilt sammen ei stund og funnet låter som passer bedre. Turbonegers Dirty Demon satt som et skudd – her var det ikke mye søt «Idol-David» å spore. Dessuten: At han er flink på scena har vel de fleste fått med seg. Her er det bånn gass hele veien.

FREE fra Korgen:

Breed skilte seg ut i mengden av sinte rockeband med snill jazz-blues-rockfusion.

Et knippe teknisk dyktige musikere. Men det var vokalist Stine Forsmo som virkelig satte prikken ov i´en; med en helt særegen stil i den velmodulerte stemmen. Vakkert, var det. Helt til hun gikk av scena etter bare en bitteliten opptreden. Synd.

Men bandet var helt i toppklassen når det kom til teknikk; selv om jeg personlig syntes det ble litt kjedelig i lengden.

QUIRITATION fra Sortland:

«Jeg er så sint, så sint så sint så sint...»

Neida, Quiritation (tøft navn, forresten) sang selvsagt ikke det. Men de kunne gjort det. Her gikk det unna i svingene – uten at bandet var i nærheta av å miste grepet.

Bandet hadde godt tak på publikum – og deltagerlåta var definitivt høydepunktet. En skremmende filmsample innleda ei knallåt med akkurat passe rolige og harde partier. Tøft.

THEE MONO SAPIENS fra Tromsø:

Disse gutta skuffer aldri!

Selv om Thee Mono Sapiens spilte for et publikum oppflaska på hardcore, Idol og numetal, var de definitivt nattas proffeste og tøffeste; og i en klasse for seg så langt. Ikke snakk om å spare på kruttet selv om det var tynt i rekkene foran scena.

Morsomt å se dem på ei så stor scene; garasjerock er vel helst forbundet med trange klubber.

Uansett; vi forventer store ting av Thee Mono Sapiens når plata kommer.

NONSENSE fra Sortland:

Det gror godt i rockmiljøet på Sortland, ingen tvil om det. Mye bra kommer derfra, også.

Nonsense driver ikke med no´tull – her handler det om tunge riff og melodiøs rock n´roll. Men på tross av god insats ble det litt vel likelydende etter hvert, låtene manglet særpreget som gjorde at de sto fram i massen.

ASPIRED fra Sortland:

Snakker om Sortland, og snakker om tungt: Aspired leverte «the real shit». Tradsjonell metal med brølevokal hentet fra innerst i magen – og tidvis superseige melodilinjer.

FOBIC fra Straumsjøen:

I rekken band inspiret av JR Ewing og hardcoregutter i samme leia: Disse får kaktusen!

Greit å spille hardt og fort, men du bør helst ha litt retning på det. Fobic ble bare fort og gæli; enkelte ganger hørtes det nesten ikke ut som de spilte ei låt engang, bare visvas. Selv om desperasjonen lå tjukt på vokalist Alexander. Sorry gutter – men dette ble ufrivillig morsomt. Pluss fordi det var akkurat det jeg trengte nærmere seks om morran: En god latter.

RANDI LEINAN PUNKROCK ORCHESTRA fra Tromsø:

Bandet har endelig fått seg en skikkelig trommis, og Randi Leinan kan virkelig begynne å være stolt av «guttene sine».

Bandet serverer ny punk med smak av gamledager, koseprater litt mellom låtene, topper det hele med Misfits før vokalist Gunnar vrenger av seg fotballskjorta til sistelåta.

Og det var høydepunktet. Trodde vi. Men det var før Svein Spjelkavik kom som en sprettball over scena – i gul fotballtrøye! Punk er gøy. Punk med Spjelkis i pinetrang, gul trøye med nummer ti på ryggen er hysterisk.

THE LITES fra Tromsø:

Jada!

The Lites har fått masse skryt fra undertegnede omtrent siden bandet så scenelyset. På grunn av både kvalitet og dyktighet – men kanskje aller mest for kreativiteten. Og stemmen til Ørjan Garfjell, som er noe helt spesielt.

Bandet gjør fremdeles litt av de samme tingene, minus saksofon og mange hakk tyngre. Bassist Rudi river mer til, trommis Norvald bruker mer muskler – og Garfjell synger bare bedre og bedre. Borte er den snille jazzpopfusjonen, tilbake står et enda hvassere band.

Fremdeles spesielt, men kanskje et par hakk mer spiselig for den gemene hop. En veldig verdig vinner av årets Rock MOt Rus.

TALIBAN AIRWAYS fra Andenes og Tromsø:

Gromrockerne i Taliban Airways fornekter seg ikke, selv om de ikke er helt QOTSA. Men for et drivende dyktig band!

Taliban har spesialisert seg på akkurat de deiligste, seigeste riffene i en rockekraftpakke breddfull av sugende blues. Her snakker vi stonerrock med edge, og en av festivalens mest karismatiske vokalister. Bandet kan dessuten skryte av å ha festivalens bredeste beinstilling.

Bandet er et av mange Tromsø-band med utgivelse i magen. Trenger jeg si at jeg gleder meg? Trur ikke det.

MUGGET fra Harstad:

I klassen «mest uheldige» under RMR. Gitaristen forsvant – strengen røyk – men etter det gikk liksom det meste på tverke. En cover av heltene i JR Ewing hjalp ikke stort. Mugget haltet igjennom på et vis, men jeg er ikke veldig imponert. Hørte etterpå at bandet ikke har verken øvd eller spilt noe særlig. Vel; det skjønte vi, egentlig.

IN DEPT fra Sortland:

Sjangeroverskridende band med to vokalister som utfylte hverandre perfekt. En behagelig overraskelse; særlig når den ene av vokalistene synger kraftig soul i ei punka rockelåt.

Spennende, melodiøst og annerledes – selv om ikke alt satt helt. Men et band med stort potensiale.

BAIJAS fra Svolvær:

Dette var absolutt spennende!

Snill punkrock fra et band med godt grep om gode melodier, og en svært spennende vokalist. Svært unge, og rimeligvis ganske ferske. Gi dem et par år på baken – dete kan bli veldig bra.

THE ANTIFASCISTS fra Sortland:

Nok et band i klassen «unge og lovende». Og: Hva er det som skjer på Sortland, egentlig?

Spennende rock.

P.T.O. fra Narvik:

Endelig et band i hardcoreklassen med både vilje og evne. Dette var ganske tøft, rett og slett – kanskje mest av alt fordi musikerne ikke prøvde å overkjøre hverandre, men heller satset på å spille sammen. Kunne minne litt om headlinerne i Dominic, selv om de ikke har de samme breaksene som gjør akkurat det bandet spesielt.

Pluss for energisk sceneshow og god spenst.

DREADFUL fra Sortland:

Finnes det bedre måte å starte lørdagsmorran på enn med en kraftig dose metall fra Vesterålen?

Dreadful er beinharde. Og vanvittig tøffe. Sint deaf metal, med masse breaks og tøffe overganger, rom for de «smoothe» gitargangene og knatrende trommespill. Og skamløs flørt med publikum. Akkurat passe seigt og tungt; selv om jeg blir bittelitt sliten i øregangene av brølevokal i den leia over tid.

SACRAMENTAL FALL fra Bodø:

Endelig litt tung, gotisk synthmetal. Tenkte jeg. Men Sacramental Fall gjør akkurat det jeg har minst sansen for innen sjangeren; dveler og dveler på en tanke til det ikke er mer igjen av den enn et oppspill uten finale.

Mye av tiden. Men bandet gjør en del særs troverdige og stilige ting, og tør opp etter hvert som publikum heier dem fram. Pluss for stil og brumlevokal. Kledelig; begge deler.

CRITTERS fra Harstad:

Instrumentalband kan fort bli dørgende kjedelig, hvis det ikke handler om enten helt spesielle saker, eller fantastisk dyktige musikere. Dette unge Harstadbandet fallelr litt utenfor begge kategoriene. Men de synger etter hvert, da.

Likevel: Det henger ikke helt sammen. Og å covre For whom the bell tolls ble tydeligvis en litt vel stor oppgave. Blant annet.

THE RUNNING FISHCAKES fra Tromsø:

De springende fiskekakene tar prisen for beste show så langt. Muligens for beste navn, også.

Dette var akkurat det jeg trengte på denne tida av døgnet; en skikkelig god overraskelse. Bandet fra Færingen har brukt tida godt; stiller med imtrikat bluesrock med en god fot planta i Hendrix-land, med dynger på med stonerrock a ´la 2000.

Det tar litt av mot slutten, mye brøling og noe som kan minne om en «late night» bluesjam.

Men dette var stilige, fengende og ikke minst underholdende saker.

MARY THE RAPER fra Ankenesstrand:

Tipper Marilyn Manson ligger høyt på lista over favorittene til disse frikene fra Ankenes.

Et sinnsykt show hjelper, men gjør ikke alt. Likevel; man kommer langt med å ha det artig på scena.

Mary The Raper spiller hard rock med gotiske undertoner. Og gjør det helt ok.

MGOA fra Lødingen:

En fyr. En trommemaskin. En gitar. The power of Dawn.

For alt vi vet er han musikkmiljøet på Lødingen. I såfall er det synd han ikke har noen å leke med: Dette kunne vært tøft med et band i ryggen. Alene synes jeg ikke det fungerer, selv om Morten Gunnar Olsen Aaberg både synger og spiller helt ok. Det blir bare litt feil å spille Metallica og Paradise Lost når man er helt alene...

Han skal ha for gutsen, da!

Absolutt.

SENIT fra Kabelvåg:

Glade rockere liker vi.

Senit er et nytt band i klassen «masse potensiale», men har ikke helt fått skrukorken på plass. Det vil si: Det er ikke tight nok. Men det kommer jo.

Men det er mye annet som sitter. Imaget og stilen, for eksempel. Pluss at Endre Harnes har en utrolig kul snert i stemmen (som dessuten har masse kraft i seg) når han slipper seg skikkelig ut. Dessuten: Det var det eneste bandet med et bittelite glimt ska. I sirka tre sekunder...

KNUDDELUDDE fra Senja:

Hva skal man si? RMR nådde nye dimensjoner med herrene Knutsen & Ludviksen (de heter faktisk det) fra Senja. Man kan beskylde dem for mye rart, men spennvidde har de i hvertfall.

Fra Radiohead via en sang om å ruge på egg til Red Hot Chili Peppers sin Under the Bridge.

Flinke er de pinadø, også.

Men det var kanskje like greit at de kom seg av scena i tide. Ellers kan det hende mer enn buksa hadde gått – sammen med legghårene. Au.

Duoen opererer et sted mellom musikk og performance, og det gjør de faktisk veldig bra. På sin måte.

REVOLT fra Harstad:

Revolt er rumpesparkende punk i hard innpakning. På sitt tøffeste lukter det svidd. Når det hangler blir det veldig dårlig.

Men Revolt hadde en ok dag på jobben under RMR, spilte hardt, tett og fort, og sto fram som et av de bedre banda i sin sjanger. Og dem var det jammen ikke få av – da Harstad-bandet spilte her for to år siden, skilte de seg ut i mengden. Det gjør de ikke nå lenger. Men det gjør ikke noe når de spiller feit musikk.

MØLJA fra Andenes:

De lokale progmetallerne rakk bare å synge noen strofer om «mørke tanker» før strengen røyk. Pinlig pause. Men det varte ikke så lenge før de var klare med Turbonegro must be destroyed. Den kom de sånn halvveis fra med æren i behold; mye på grunn av en dyktig leadgitarist.

Og så var det slutt.

MENTAL AGE fra Borkenes:

Det er mye metall på nordnorske gutterom.

Borkenesbandet Mental Age høres ut som den lokale mørkemannen, spiller seig dømetall uten å gi seg sjøl de store musikalske utfordringene. Men vokalisten har bra stemme; kjipt at det ble hørende veldig likt ut etter hvert.

COMPACTOR fra Bodø:

Spennnede, tett og med driv. Moderne, progressiv rock, detaljrik og med to vokalister som utfyller hverandre.

Litt annerledes, uten å være direkte nyskapende. Godt i øret, som man sier.

Med seks mann på scena ble Compactor en av de mer kompakte (heh) opplevelsene under Rock Mot Rus.

RAMIFICATION fra Bodø:

Fingerferdig metall med skrikevokal. Dystert med driv og trøkk. Men mot slutten av økten har jeg følelsen av at det går hundre sånne type band på dusinet...

Lange, duvende partier avløses av full pupp og trøkk i overkant av hva vokalisten kan tåle. Bandet er ikke hundre prosent samkjørte, men havner i kategorien «unge og lovende».

MARLEN STRAND fra Andenes:

Trance er så definitivt ikke mi greie – og det var det heller ikke mye av under RMR. Men så heter det jo Rock Mot Rus, da.

Unge Strand satser på sjangeren, og er snart klar med singelen Stand by Me. Sikkert en grei låt. Men; playback på en sånn livescene? Det synes jeg var litt dårlig. Jeg har hørt Strand synge live før – det er ikke evnene det står på.

Men hun er flink på scena, flørter med publikum og ser ut som hun har det gøy. Ei jente vi garantert kommer til å høre mer fra.

NEVEREND fra Krokelvdalen:

Melodiøs eventyrrok er sjelden kost blant unge band. Neverend er ingen tekniske vidundre, men har en klar tanke bak det de gjør. Og det låt bra.

Selv om jeg var litt skeptisk fra starten; da det låt som noe hentet fra Pan Pipe Moods. Men det kom seg betraktelig etter hvert.

DEN GYLNE MYNT fra Kirkenes:

«Sykehusrock» (Finnmarkingene stilte i syjehusuniformer) med ufattelig sur vokal. Annerledes og skakt; men det var egentlig det som var det tøffe med dem.

Bandet skilte seg positivt ut – for en gammel fan av sære ting som Primus, ble dette en morsom opplevelse. Særlig fordi man hører tydelig at musikerne har talent, men så velger de å ta litt av i negativ forstand likevel. Herlig!

INSTANT CHARMING fra Bodø:

Sad but true: Instant Charming var det eneste RMR-bandet jeg ikke fikk med meg i år.

Men: I følge juryen ble dette en god opplevelse, fordi bandet spilte rolig rock med en svært dyktig vokalist. Annerledes blant alle de «harde» gutta.

MINDTWIST fra Tromsø:

Kåfjordrampen spiller det mamma ville definert som «rammel og bråk», men fansen digger rått.

Litt fordi Mindtwist handler om show; og omtrent samtlige i bandet er interesserte i å vise seg fram. Som ved å hoppe fra høyttalere, tønner og lignende. Dessuten ser de jo fryktelig bra ut, alle mann.

Men mest av alt fordi de spiller fett, rått og knallhardt. Når de ikke er opptatte av å springe hverandre overende.

Mindtwist har dessuten skjerpa seg litt siden sist jeg hørte dem; da var de langtfra så samkjørte som i helga. Mindtwist klarte det mange band sleit med: Å lage sinnsykt masse lyd, og samtidig få det til å sitte.

TAMPAX fra Nordmela:

Kjipt å si det; men staffasjen hjelper ikke på det faktum at dette var rimelig kjedelige saker.

Tampax spiller rett fram rock, uten så mye som en uventet vending, snert eller overraskelse. Ikke direkte teknisk dårlig, bare sånn at man fikk følelsen av å høre det samme riffet på nytt og på nytt.

THE RIPPERS fra Kjøpsvik:

Mens The Rippers gjorde en hederlig innsats med å rævkjære Marilyn Manson, tenkte jeg på at det burde være en egen pris for det beste showet.

For å spille var ikke akkurat disse guttas store styrke. De hangla seg såvidt gjennom Mansons versjon av Sweet Dreams, lagde hakkemat av Beautiful People og var selv tydelig misfornøyde med deltagerlåta. Som faktisk hørtes ganske stilig ut; fremdeles inspirert av Manson, selvsagt.

Showet, derimot, hadde de grep om. Frekt, stygt og litt ekkelt innimellom – men mest gøy.

GIG fra Rognan:

Gigs avslutning av rockemønstringa ble en god avrunding; det er nok ikke så bra å stoppe for brått etter 16 strake timer rock; og mye av det av den hardere sorten.

Gig spiller ikke ballader, det er ikke det jeg mener. Heller bluesinfluert, melodiøs rock noen hakk lavere og roligere enn det meste vi har fått servert de siste timene. Ganske dyktige, var de også – med godt grep om riffene og spennende vokalharmonier. Selv om også dette bandet har litt igjen før de blåser oss av scena.

Artikkeltags