Danseforestilling: Glemt

Konsept, koreografi og regi: Simone Grøtte

Komponist og lyddesign: Herman Rundberg

På scenen: Geir Hytten, Dag Rune Sjøli, Åsne Storli, Hanne Svenning og Karianne Andreassen.

Scenografi: Mari Lotherington

Forestillingen «Glemt» er en gjennomgripende kunstopplevelse. Så sterk. Så heftig. Så vakker. Så viktig. Og så godt sydd sammen at det bare er å klappe i hendene. Lenge.

På tysk teaterspråk er det noe som heter gesamtkunstwerk. Begrepet beskriver Richard Wagners visjon om å skape en opera der drama, musikk, dans og billedkunst smelter sammen i en høyere enhet.

Simone Grøtte har ikke laget en opera. Hun har laget en danseforestilling basert på sterke førstehåndsberetninger fra tvangsevakueringen av Finnmark. Gesamtkunstwerk er allikevel en dekkende beskrivelse av resultatet. For her smelter alle elementene Grøtte anvender sammen til et komplett hele. En enhet som blir større enn summen av alle delene. Det er så godt laget at det nesten tok pusten fra meg.

Gjør dypt inntrykk

Forestillingen er en kombinasjon av dans, lydopptak av mennesker som forteller egen historie, musikk, små objekter som en pute, en bok, en radio, og i tillegg: svært virksomme lydkulisser. Rommet er mørkt og scenografien er enkel, men sterk: forkullede trestykker, abstrakt dekorert lerretsduk. Fem dansere fyller rommet, og publikum sitter rundt dem på benker og stoler.

Fra radioen og boka strømmer lydopptakene der en rekke mennesker, blant andre Grøttes bestefar, forteller om sine egne svært dramatiske krigserfaringer. For en stor del av Norge er krigen i nord et ukjent område. Menneskenes redsler og knallharde påkjenninger er sterkt underkommunisert, og har knapt fått plass i historiebøkene. Bombeangrep var nærmest en daglig hendelse, husene ble brent ned, 23.000 mennesker gjemte seg i huler og i fjellene. Rundt dem døde russere i fangeleirer og tvangsevakueringen har satt dype og varige spor i en stor del av befolkningen. Spor og erfaringer som er nettopp «Glemt».

Derfor gjør det også et dypt inntrykk å høre stemmene, som nedtonet og uten store geberder forteller om det som skjedde.

Les også

- Vår egen krigshistorie er det beste eksempelet på menneskets vilje og evne til å reise seg

 

Uendelig vakkert

Historiene er altså svært viktige i seg selv. Disse menneskene er gamle nå, og om få år er det ingen av dem som lenger kan fortelle, men det som gjør dette til stor kunst, er måten Grøtte behandler materialet på. Danserne, lyden av dansernes pust, presisjonsnivået, lysdesignet, lyddesignet, kostymene, sminken, forholdet mellom fortellingene og bevegelsene – det er her det skjer. For i stedet for å understreke ordene, vider Grøtte opplevelsen ut. Det blir aldri overtydelig, men heller overraskende, nyansert, variert og altså uendelig vakkert.

Det er langt mellom forestillinger av dette kaliberet. Her er det kvalitet og en gjennomgående idé og tanke i absolutt alle ledd. Gesamtkunstwerk altså, og Richard Wagner ville sikkert vært enig.

Det er bare å håpe Grøtte og det fantastiske ensemblet hennes orker å reise landet rundt. Alle trenger å se «Glemt».