Gå til sidens hovedinnhold

Morten Rydland Høyning (1981-2014)

Artikkelen er over 7 år gammel

Minneord

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Morten. Fine Morten. Snille Morten. Umistelige Morten. Dette er så ufattelig. Så meningsløst. Så brutalt. Selv etter å ha dobbeltsjekket det flere ganger, det hjelper ikke hvor mange ganger, klarer jeg ikke å fatte det. Jeg sliter med å skrive om Morten i fortid. Det er altfor fjernt og ubegripelig.

Morten var en sånn fyr man hadde snakket med i bare fem minutter, før du følte du hadde en ny og nær venn. Sånn var han, Morten. Og derfor hadde han en sjeldent stor kontaktflate. Han kjente folk i alle miljø, og han kjente dem i Tromsø, på Bleik, i Oslo, i Bergen, i Tyskland, i USA.

I musikermiljøet var han et fyrtårn. Som eksepsjonell trommis, sosial pådriver, initiativtager og bookingagent. Han var ei rastløs sjel som ikke nøyde seg med å spille i ett band. Han ville hele tiden lage noe nytt. Spille inn skiver. Spille konserter. Dra på turné. Utfordre seg selv og de rundt ham. Gjøre noe. Han hatet at det var stille, at det ikke skjedde noe. Han ble alltid med på konsert. På kino. På restaurant. Han hadde alltid tid, Morten.

Meningene hans var ekstremt ufiltrerte, uredde og tøffe. Likte han noe, skrev og sa han det høylytt, enten det var knallhard metal og hardcore, rock'n'roll, tander country eller visesang. Han var like nådeløs og direkte om han mislikte noe, og lot aldri taktisk strategi prege sine meninger, om det var musikk eller samfunnsliv. Derfor visste man alltid hvor man hadde ham. Det er slike folk som får mange og ordentlige venner. Ikke de som febrilsk prøver å tekkes alle.

I Nordlys begynte han som konsert- og plateanmelder. Til å begynne med leverte han til og med anmeldelser gratis, for å vise at han var mer enn god nok. Han var overkvalifisert og sjeldent kunnskapsrik, nysgjerrig, veltalende, smart og morsom. Det var ikke en nyhetssak som ikke var interessant nok for ham. Ikke en arbeidsoppgave han definerte som uoverkommelig eller for lite kul for ham.

Kunne han for lite om temaet, leste han seg sporenstreks opp på det og leverte deretter med både pondus og tung troverdighet. Og i motsetning til de fleste andre av oss la han all kunnskapen på minne. Ordet integritet er ikke i nærheten av å være dekkende nok.

Etter kort tid som frilanser hadde Morten jobbet i alle avdelingene på huset. Med kultur, med fotball, med WEB-TV, med nyheter, kommentering, redigering. Det er ikke rart at representanter fra hovedstadspressa hele tiden ville ha ham sørover. Hans siste vakt i Nordlys var som utgavesjef. Han kjente alle på Nordlys-huset og nøt stor og berettiget respekt blant sine kolleger.

Hans utseende kunne skremme vannet av mang en streiting, men det var helt til de hadde snakket med ham. Morten må uansett være den eneste mediesjefen som har sittet i åpent landskap og redigert førstesider mot stram deadline, med langt hår og ditto skjegg, boots utenpå trange dongeribukser, og med dongerivest påsydd hele coveret til heavy metal-bandet Iron Maidens «Killers». Man kødda ikke ustraffet med verken Iron Maiden eller Tottenham i Mortens nærvær, for da var man sikret enorm motstand med en imponerende kondisjon, utholdenhet og skarpsindighet.

Musiker, kulturentreprenør, fotballekspert, rock'n'roll-DJ (han var en av de beste; alltid variert, alltid overraskende, alltid med snertne nyhetsgodbiter på lur, aldri forutsigbar), journalist og uansett hva det var slags hatt han enn hadde på seg; det var mennesket Morten Rydland Høyning vi alle ble så forbanna glad i, og som vi allerede kan kjenne det knugende, smertefulle og omseggripende savnet etter.

Det sies at folk i dag lever livene sine mye mer overfladiske, mer selvopptatte og kyniske enn de gjorde før. I en slik tid var Morten en oppløftende og korrigerende faktor mange av oss burde lære av og se opp til. Fordi Morten alltid hadde tid til andre. Det være seg enten man trengte hjelp til noe praktisk, eller man bare ville snakke med noen. Morten stilte opp.

Jeg kjenner ingen som brukte lengre tid på å gå gjennom Storgata i Tromsø eller over et festivalområde enn Morten, simpelthen fordi han alltid hadde tid til å snakke med dem han møtte på veien. «Heiii heiii», sa han alltid, stoppet opp og stilte seg bredbeint. Han lyttet oppmerksomt til hva du hadde å si, så aldri stressa ut, og svarte med relevante kommentarer og interessante oppfølgingsspørsmål.

Med en slik fremtoning, troverdig nysgjerrighet og sosial intelligens fikk Morten folk rundt seg til å føle seg interessante og masse verdt. Jeg kan ikke gi en bedre kompliment til et menneske enn dét. Og det er helt ufattelig at man aldri mer skal få lov til ha flere av disse samtalene. Diskutere spilleroverganger i Premier League, skrive lange tekstmeldinger til hverandre om den nye Tom Petty, snakke film, krangle vennskapelig om The Ramones og Iron Maiden. Skåle høylytt på konsert. Høre ham legge lidenskapelig ut om hvor miljøpolitisk feil det er å spise scampi. At man skal vaske seg på hendene før man spiser. At vi må skjerpe oss. Sånne ting. Jeg savner det allerede.

Morten berørte de han streifet borti i sitt knapt 33-årige liv. Og han gjorde stort inntrykk på dem. Nå må vi klare oss med inntrykkene og minnene. Det blir tungt. Men jeg tror ikke Morten hadde villet at vi skulle gi opp eller la sorgen ta overhånd på sikt. Til dét var han altfor glad i de rundt seg. Morten. Fine Morten. Snille Morten. Umistelige Morten.

Mine tanker går først og fremst til hans foreldre, hans to småsøstre, hans niese og de andre som sto ham nærmest.

Egon Holstad

Kommentarer til denne saken