Du har kanskje hørt at Kristian Fr. Figenschow jr. kjører one-man-show på HT nå? Det er feil. Det er flust av folk på scenen.

Godt over 20 roller trakterer Figenschow når han tar for seg fire av Dario Fos gjøglermonologer i «Mistero Buffo». Det er ekstremsport på høyeste nivå, og Figenschow forserer hekkene med eleganse, humor og nærmest feilfri teknikk.

Det åpner med «Gjøglerens fødsel», der vi blir kjent med gjøglerens forhistorie. En tragisk reise med undertrykkelse, voldtekt, død og sorg. Helt til Jesus, for anledningen fra et område i høgget rundt Mo i Rana, dukker opp og skjenker bonden talens gave. Tunga blir skarp som en kniv, og med vidd og latter som våpen kan han nå gå etter makthaverne og undertrykkerne.

Det åpner altså heller rolig. Oppvarming. Men man får bud om hva som kommer. Figenschow har ladet kanonene. Og nå smeller han i vei på sin ferd gjennom tre bibelhistorier.

«Den blinde og krøplingen», historien der to tiggere, begge med stadig eskalerende, grusomme skjebner, til slutt slår seg sammen, for på den måten å tjene mer penger. Så er ulykken ute – Jesus is in town. De to tiggerne manøvrerer seg på spektakulært vis bort fra denne grusomme mannen som har gjort det til vane å helbrede de syke. Hvordan det hele ender er ikke så altfor vanskelig å se for seg.

Monolog nummer tre, «Bryllupet i Kaanan», er en variant av den kjente bibelhistorien man virkelig ikke har sett før. En av guds mer utagerende engler blir på formidabelt vis avbrutt av en ravende full mann i det engelen skal fortelle om Jesu mirakel der han gjør vann til vin i et bryllup. Heldigvis kommer den fulle mannen fra samme mirakelbryllup, og kan ta over fortellinga. Historien man får servert er helt hinsides. Figenschow, nå helt i sin aller ypperste form, briljerer som den fulle mannen, og som Jesus, og ikke minst som Jesu mor, Madonnaen.

Siste historie man får med seg på den drøye timen Figenschow får boltre seg, er den om «tidenes største mirakel» – Lasarus oppstandelse. Som seg hør og bør når et vanvittig mirakel skal utføres møter det opp en horde av tilskuere. Her kjempes om de beste plassene, her flagrer kommentarene som fra Isberget på Alfheim på en god dag, og her forsøkes det å tjene penger på alt og ingenting. Persongalleriet er enormt. Det er like før publikum selv må tørke svetten når Figenschow til slutt lukker sin løpske munn og gir oss et aller siste bukk.

Figenschow er ikke et overraskende skuespillervalg for denne forestillingen. Når HT først skulle gjøre «Mistero Buffo» sto Figenschow der og lyste som en glorie i helvetes port. Et mer naturlig valg kunne umulig finnes. Og med regissør Terje Strømdal ved roret (Strømdal sto også bak Trøndelag Teaters oppsetning av samme stykke), danser Figenschow seg gjennom en jungel av ord, bevegelser og mimikk med stødige bein. I Fos ånd improviserer han der han har muligheten – i hovedsak mellom historiene – og drar kjappe paralleller til dagens samfunn og lokale nyheter. Det er forfriskende, og kan vel anses som ørsmå pauser i en ellers forrykende (og i ørsmå øyeblikk noe heseblesende) forestilling.

Etter endt applaus hører jeg en medpublikummer mumle bak meg «Det der skal jo ikkje være mulig!» I det jeg snur meg ser jeg Finn Arve Sørbøe riste vantro på hodet på vei ut av salen. Han har rett. Det skal ikke være mulig. Men Figenschow – nå også kjent som Kristus Fr. Figenschow jr. – kan tross alt utrette mirakler.

(Vel å merke på helgelandsk.)