Terningkast 3: Middels hyllest til middelmådigheten

MIDDELMÅDIG: Mozart (Espen Mauno) og Salieri (Svein Harry S. Hauge) klarte ikke å imponere Nordlys anmelder.

MIDDELMÅDIG: Mozart (Espen Mauno) og Salieri (Svein Harry S. Hauge) klarte ikke å imponere Nordlys anmelder. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Innpakningen er fantastisk, det er verre med innholdet i HTs Amadeus.

DEL

Riktignok er det flere lyspunkter, men innvendingene blir for mange og for store til at helhetsinntrykket blir annet enn middels.

Langdryg start

Regissør Ivar Tindberg er tro mot originalversjonen av denne moderne klassikeren, så også her åpner stykket med at den middelmådige og aldrende hoffkomponisten Antonio Salieri forteller om sitt liv, han som levde samtidig med Mozart, men som havnet fullstendig i skyggen av geniet han selv til slutt tok livet av i ren, skjær misunnelse. Eller gjorde han nå det?

Etter en ganske langdryg og tidvis oppramsende innledning, tar Salieri oss med tilbake til 1781, når han er 31 år gammel og møter Mozart for første gang i Keiser Joseph IIs slott.

Da introduseres også vi for Mozart, og da har det allerede gått nærmere en halvtime siden teppet gikk opp. Vi forstår dermed at vi blir sittende en stund på Scene Vest denne kvelden.

Redusert til tåper

Og skal du holde publikum på stolene i 3,5 timer (inkl. pause) bør du enten ha noe svært vesentlig på hjertet eller en ekstraordinær historie å vise fram. Jeg synes ikke HT har noen av delene her, selv om alt fra kostymer og masker til lys er spektakulært og flott. Stykket er altfor, altfor langt.

Problematisk er det selvsagt også at det svært lenge er vanskelig å få øye på historien midt i alt det ablegøyale på scenen. Her reduseres nær sagt alle karakterene til tåper som i et heseblesende tempo latterliggjør seg selv og andre, og dermed stjeler fokus fra forestillingens budskap. Det males med altfor bred pensel. Blir masete.

Verst går det ut over han som skal være mest eksentrisk av dem alle, for Mozarts morsomme galskap drukner helt i alle de andres. Jeg skulle så gjerne sett mange av de andre karakterene langt mindre karikerte for å gi mer rom for Mozart – og ikke minst skape kontrast for å få ham til å skinne mer.

Nå blir han en artigkar i mengden, noe som ikke tjener stykket i det hele tatt.

Briljerer

I Peter Schaffers fiksjonsverk fra 1979 (som noen år senere ble filmatisert) er det riktignok Antonio Salieri som er stykkets ubestridte hovedkarakter, men heller ikke han kommer helt til sin rett her, til tross for Svein Harry S. Hauges imponerende oppvisning på scenen.

Hauge er nemlig stor og sterk og briljerer (som han også gjorde i en helt annen type rolle i Jeppe i fjor), men jeg mener Tindberg ville gjort klokt i å gjøre Salieri enda sluere, smartere og noen hakk mer behersket i sitt spill mot Mozart.

Riktignok er han også slu og til tider ond her, men framstår også høyrøstet, gal og tidvis ganske uintelligent. Det er altså ingenting galt med Hauge, tvert imot, det er karakteren jeg kunne tenkt meg justert.

Den unge og talentfulle Espen Mauno (Mozart) får nå dermed også en vanskeligere oppgave enn nødvendig, en oppgave som absolutt var stor nok for ham i utgangspunktet. Spennet er for øvrig relativt stort i ensemblets individuelle prestasjonsnivå.

Kreative grep

Først to timer ut i stykket føler jeg at historien får et sterkere fokus. Her kommer misunnelsen, renkespillet, ondskapen – og «all verdens urettferdighet» – tydeligere fram, ikke minst fordi gjøgleriet tas ned og vi får karakterene mer på to- eller tremannshånd.

Likevel fengsles jeg ikke av krimhistorien eller lar meg berøre særlig av de tragiske hendelsene mot slutten, for i likhet med stykket som helhet er også slutten svært, svært lang, og jeg taper til slutt den nødvendige innlevelsen, nærmest av utmattelse.

Tindberg skal imidlertid ha ros for kreative og gode grep, som for eksempel å hente Salieri inn og ut av den narrative rollen mens han faktisk er en del av handlingen, uten at det virker kunstig eller bryter logikken. Det store scenerommet og den fleksible scenografien utnyttes dessuten godt, slik vi husker fra den samme Tindbergs fantastiske HT-versjon av Dickens’ Et juleeventyr.

I tillegg skal både Gjermund Andresen, Anette Werenskiold og Helena Andersson har voldsom skryt for henholdsvis scenografi, kostymedesign og maskedesign. Det gjelder også Øystein Heitmann (lysdesign) og Jim-Oddvar Hansen (lyd). Praktfullt! Morten Kjerstad har også gjort en fin jobb med å oversette stykket til nordnorsk.

Likevel – teater handler nå en gang om historiefortelling. Og denne historien er dessverre ikke spesielt godt fortalt.

Lasse Jangås

Og skal du holde publikum på stolene i 3,5 timer (inkl. pause) bør du enten ha noe svært vesentlig på hjertet eller en ekstraordinær historie å vise fram.

Artikkeltags

Og skal du holde publikum på stolene i 3,5 timer (inkl. pause) bør du enten ha noe svært vesentlig på hjertet eller en ekstraordinær historie å vise fram.