Kvinner som har erobret verden

Artikkelen er over 14 år gammel

Lenge før Thelma og Louise har kvinner med dødsforakt gitt seg verden i vold. Anka Ryall har skrevet boka «Odyssevs i skjørt. Kvinners erobring av reiselitteraturen».

DEL

Anka Ryall, førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitet i Tromsø, har i over tjue år studert reiselitteratur skrevet av kvinner, og nå samlet over 60 forfattere mellom to permer. Boka har et spenn på 200 år, men inkluderer også den første kvinnelige reisende, pilegrimen Egeria som i 380 skildret sin reise til det hellige land i den latinske teksten «Itenerarium Egeriae».

Pågangsmot og dødsforakt

Enkelte av kvinnene fulgte sine menn på vitenskapelige ekspedisjoner, som François Biards forlovede Léonie d'Aunet på Recherche-ekspedisjonen, som skrev Voyage d'une femme au Spitzberg i 1854. Anka Ryall skildrer i prologen hvordan den unge Léonie friskt parerer da hun blir fortalt at kvinner på hennes alder heller bør dra på ball en til Nordpolen: «Hvorfor ikke begge deler?» –Gjennom mange års lesning har dette bildet av kvinner som får både i pose og sekk, blitt betydelig mer nyansert. Men fremdeles kommer mye av min sans for kvinners reiselitteratur av slike inspirerende utslag av ubeskjedenhet, selvtillit, energi, pågangsmot og dødsforakt, konkluderer Anka Ryall.

«Heroiske peppermøer»

– En Odyssevs i skjørt, slik jeg ser henne, er en vandrerskikkelse som bryter ut av de tradisjonelle kvinnekategorier og gjør hele verden til sin, men på den andre siden verken kan eller vil forkaste det kvinnelige.

Anka Ryall påpeker hvordan kvinnene, - i likhet med Odyssevs, som i Homers epos bruker hele ti år på hjemreisen sin fra Troja og i Dantes dikt sannsynligvis aldri vender hjem, - i sine reisebeskrivelser formidler en mer eller mindre uttalt – motvilje mot hjem og familie. Det er de «heroiske peppermøer», som gjerne gir seg oppdagelsesreisen i vold når familieforpliktelser er et tilbakelagt stadium; når foreldrene er døde eller de selv er blitt enker.

Eventyrlyst

– Reisen er det eneste de har felles. Reiselyst – og eventyrlyst kanskje; jeg hevder jo at det har vært den viktigste drivkraften for alle, sier Anka Ryall om sine forfattere. De fleste ble forfattere i ettertid; i kraft av sine reiser.

Mens menn i sine reiseskildringer ofte har overdramatisert for å framheve egen helterolle, har kvinnene generelt en helt annen holdning, mener Ryall. En «det er ikke så farlig som menn later som» - holdning. Flere karikerer og latterliggjør de heroiserende skildringene til sine mannlige kolleger. Det gjelder ikke minst Mary Kingsley (1862 – 1900), reisende, antropolog, iktyolog (samler av tropiske fisk), forfatter, som gjennomførte flere oppdagelsesreiser til Vest-Afrika, og har fått sitt eget kapittel i Ryalls bok.

Klovner og iscenesettere

Kingsley ufarliggjør situasjoner ved å avfeie en stor krokodille som angriper kanoen hennes som «en ungdom med dårlige manerer, mens en nærgående flodhest lar seg berolige da hun klør den bak øret med paraplyen sin». Hun tviholder på det lange skjørtet som det eneste fornuftige plagg i regnskogen og skriver følgende om da hun falt ned i en dyp dyregrav og holdt på å bli drept: «Det er i stunder som disse at man virkelig forstår verdien av et godt tykt skjørt. Hadde jeg lyttet til rådene fra alle i England, som tross de burde vite bedre og ikke gjør det selv, og kledd meg i mannsklær, ville jeg blitt spiddet og hadde vært ferdig. Nå fikk jeg riktignok en del skrammer, men satt ellers nokså behagelig med det folderike skjørtet under meg på ni over tjue centimeter lange ibenholtpigger og hylte lystig på å bli halt opp». Ved en annen anledning skildrer hun muntert lokalbefolkningens rungende applaus da hun mislykkes i å klatre opp en klippe og faller på hodet ned i et buskas. Ved å iføre seg klovnerollen, parodierer hun mannlige oppdagelsesreisende i Afrika, mener Ryall. – Hun skriver i kritikk mot gutteboklitteraturen fra Afrika, og går ikke minst i rette med Henry Stanley. Hun legger for eksempel ikke skjul på sin fordømmelse av den rollen han hadde spilt i etableringen av kong Leopolds fristat Kongo, kjent for sitt ekstremt brutale regime. En av målsetningene til Mary Kingsley var å påvirke hjemlandet til en endring av sin politikk overfor de afrikanske koloniene.

Ukronede dronning

– Edith Durham er en av mine favoritter, sier Anka Ryall om den britiske forfatteren, antropologen og politiske aktivisten Edith Durham (1897 – 1944) som var forkjemper for albansk selvstendighet og skrev i alt sju bøker basert på sine Balkan-reiser. – Noe jeg liker ved Edith Durham er at hun er opptatt av at man også selv må være åpen for å bli betraktet når man kommer som reisende, i stedet for å framstå som en nøytral instans som samler informasjon. Hos Durham kommer dialogen så godt fram. Hun er samtalepartner til folk i fjellene. De er ikke bare objekter for hennes liv, de har meninger like gyldige som hennes. Hun godtar ikke alt, som blodhevn, men prøver forstå det innenfor den sammenhengen den befinner seg. Den «deltakende observatør» får vi et livlig glimt av i en vill konstitusjonsfeiring: «Den stunden, i hvert fall, hørte jeg til i fjellene. (...) Jeg hoppet og danset, fektet med armene og skrek (...) Av full hals satte jeg i et fryktelig hyl så høyt at det skar gjennom ståket fra folkemengden. Publikum, medregnet forsamlingen av geistlige, lo og klappet så det runget. (...) Mennene som var nærmest rakte meg flasker med rakia, og en hel stim takket meg for det flotte bidraget til underholdningen. Jeg fyrte av hver revolver de ga meg».

Som den kvinnesakskvinne Durham var, er det ikke minst interessant å lese hennes beretning om «de edsvorne jomfruer» i Albania.

Lar seg ikke sjokkere

– Både Mary Kingsley og Edith Durham har en høy grad av distanse til seg selv og sin egen rolle. Det tiltaler meg. De er usentimentale både når det gjelder seg selv og sin kultur, sier Anka Ryall. – De lar seg ikke sjokkere av noe. Det gjelder også Gertude Bell, som hadde et antropologisk prosjekt der hun drev gjennom ørkenen i Syria. (Bell, britisk forfatter, fjellklatrer, arkeolog og diplomat, utga reisebeskrivelser fra Persia blant annet, og spilte en sentral rolle i etableringen av staten Irak i 1921.) Mens Durham lærte seg serbisk, lærte Bell seg arabisk. Likevel er nok ofte grensene mellom dokumentarisk litteratur og fiksjon flytende, mener Ryall. – De dikter opp og iscenesetter seg selv i ulike situasjoner.

Ville vesten og Sibir

Den hjemme i England svake og sykelige Isabella Bird (1831 – 1904) får uante krefter der hun i henholdsvis seks og elleve måneder krysser Hawai-arkipelaget og Rocky Mountains alene og forblir globetrotter og «villmarksheltinne på hesteryggen» i over tretti år. «Isabella Bird. Dannet desperado i det ville vesten». Med i saltasken hørte en sort silkekjole til presentabelt bruk i møte med «sivilisasjonen».

Noen av kvinnene dro ut med sykepleierkall, som Kate Marsden til Sibir for å bistå spedalske og Mary Secole til fronten under Krimkrigen. Sistnevnte, opprinnelig fra Jamaica, drev også med handelsvirksomhet og blir av forfatteren kalt «Krimkrigens Mor Courage». – Mary Secole hadde ikke egne penger; ellers var jo reisen forbeholdt de få. Det er få som har råd til å reise som mine forfattere. Det å skaffe seg sponsorer blir viktig for en del av reiseforfatterne. Anka Ryall finner det spesielt interessant at kvinnene har en tendens til å bagatellisere faren de utsetter seg for ved å reise alene. Mange så liten verdi i det livet de hadde hjemme, mener hun. – De gode bøkene har et overraskende blikk og utgjør noe annet enn en guidefunksjon. Bøkene inspirerer til å tro på seg selv; til å ta sjanser. Reisebeskrivelser fra kvinner henvender seg ofte til andre kvinner og får en frigjøringsfunksjon som litteratur, mener Anka Ryall.

Artikkeltags