Kunstopplevelse i barnehagen

Av

Jeg gleder meg til dattera mi blir stor nok til at vi kan lese Westerås’ tekster.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Det er ikke lenge siden sist vi møtte Jalvar Yang, han med det karmosinrøde håret og de skinnende, flaskegrønne øynene. Da hadde han en uforunderlig dag. Og det har jammen Jalvar i denne boka også. Lene Westerås og Jens Kristensen er ute med bok nummer to om den søte, litt bekymra lille gutten. Boka er bygd opp på samme måte som den første: Jalvar sovner, underlige saker skjer, Jalvar våkner. Men samtidig er verken leseren eller hovedpersonen selv helt sikker på om han faktisk har sovet. Kanskje var det ikke en drøm?

Jalvar sitter på skolen, midt i en time, og frøken underviser. «Jalvar ser på lærerinna og lærerinna prater og prater og prater og Jalvar Yang forsøker han forsøker å holde øynene åpne han forsøker mens hodet blir tyngre og med ett [?].» Setninga slutter ikke der, den er dobbel så lang. Westerås’ språk er suggererende, søvndyssende, og fanger effektivt opp den fiktive tankestrømmen til Jalvar. Til en person som holder på å falle i søvn. Jeg skal komme tilbake til Westerås’ stil seinere. Hodet til Jalvar dunker i alle fall ned i pulten, og så langt tror vi han har falt i søvn. Han drømmer, møter snille elefanter og strenge damer, de rømmer ut av klasserommet, nedover og nedover, helt til de treffer kjelleren. Her er det sebraer og ugler og kaniner og merkelige øgler. Den strenge, skumle dama er også i kjelleren. Lille Jalvar står rett i ryggen, med åpen munn og tindrende, nervøse øyne. Hendene skjult. «Hva kan du gjøre? spør den strenge dama med den store stemmen Hva kan du gjøre? Spør hun og Jalvar Yang sier at han kan telle til hundre og dama med den store stemmen roper Tell til hundre! og Jalvar teller han teller og teller og teller og til slutt er han kommet til hundre og alle dyrene alle dyrene klapper de [?]» Setningen er ikke slutt her heller. Men Jalvar talte til 100. Og plutselig sitter Jalvar ved pulten sin igjen, i klasserommet. Jalvar går hjem, men en liten kul i panna. Kanskje han fikk den når han sovna, kanskje han fikk den når han falt ned trappa med elefanten. Kanskje han ikke har sovet, kanskje han har talt til 100 til frøken, og resten av omgivelsene bare var fantasi?

Nå er jeg selvsagt en voksen som anmelder barnelitteratur, litteratur som passer både før skole alder, men også 6 og 7 åringer. Tror også eldre barn vil både kunne lære mye og ha glede av Jalvar. Men jeg leser i alle fall som en voksen, og finner det voksne budskapet. Og for meg er det imaginasjonens kraft. Jalvar er så nervøs for å skulle telle til frøken, høyt i klassen, at han skapte seg et fantasiunivers – som konkretiserer faren og usikkerheten han ble konfrontert med, men som han også fant trygghet i.

Jeg gleder meg til dattera mi blir stor nok til at vi kan lese Westerås’ tekster. 2-åringen min er oppslukt av Kristensens herlige illustrasjoner, men teksten har hun ikke tilgang til enda. Men jeg skal prøve igjen om ikke så lenge. For dette er en glimrende bli-lest-høyt-for bok. Da kommer forfatterens rytmer, bokstavrim, repetisjoner og gjentakelser virkelig fram. Gjennom høytlesninga. Den store James Joyces stream of consiousness teknikk fungerer utmerket som fortellerteknikk i barnebøker. For vi tenker ikke i punktum og komma, vi tenker ikke lineært, men springende over et nett, vi repeterer og repeterer ord igjen og igjen. Barnet vil få en kunstopplevelse av å lytte til denne boka, bli tatt med inn i Jalvar Yangs fargerike verden.

Artikkeltags