Kristin på egne ben

Artikkelen er over 15 år gammel

Etter 15 års framføring av andres sanger, står Kristin Spitznogle foran en nervepirrende debut med bare eget materiale. Greit å være utdannet psykolog, da.

DEL

Nå tar hun farvel med gamle helter som Janis Joplin og Jens Bjørneboe – søndag står hun på Skarven med bare egne låter, under konserten «Farewell Song».

«Farewell Song»

– «Farewell Song» er enkelt og greit tittelen på en av sangene mine. Avskjed er ikke nødvendigvis er bare trist – avskjed kan være farvel til noe gammelt og velkommen til noe nytt, sier hun.

Etter å ha tatt musikkutdannelse i USA, kom Skjervøy-jenta til Tromsø for ti år siden. Ved siden av å være frilanssangerinne har Spitznogle de siste årene studert psykologi.

– Kombinasjonen sanger/psykolog er kanskje spesiell, men for meg har det skapt en fin balanse, sier hun.

Inntrykk – og uttrykk

– Jeg er genuint opptatt av mennesker, og gjennom psykologipraksisen har jeg fått mange sterke inntrykk som jeg har lagret inni meg. Å være musiker handler om det motsatte; å uttrykke seg.

Hun har stått på scenen siden hun var 16, og stort sett uttrykt seg ved hjelp av andres tekster. Svært vellykket var prosjektet der hun tolket låtene Janis Joplin sang for over 30 år siden, og hun har selv skrevet musikk til en del av Jens Bjørneboes tekster. Den siste tiden har hun turnert med Landsdelsmusikerne og sunget brasilianske klassikere på portugisisk.

– Noen kaller meg «Joplin-dama» fortsatt, smiler hun.

– Det er artig og veldig lærerikt å tolke andre artister, men samtidig veldig «safe» å satse på låter som allerede er kommersielle suksesser.

Derfor tar hun nå et stort skritt videre i karrieren.

– Jeg har egentlig alltid skrevet egne sanger, og har framført noen av dem innimellom. Men jeg har aldri opptrådt med bare eget materiale på noen konsert, sier Spitznogle.

«Laster ned» melodier

Det siste året har produksjonstempoet vært stort hjemme hos Spitznogle.

– Det er ikke sånn at jeg setter meg ned med gitaren og bare lager en sang. Melodiene dukker opp i hodet av seg selv, sier hun.

– Jeg kan våkne midt på natta og komme på en melodi eller det kan skje mens jeg ute av huset. Da «laster jeg dem ned» og ringer dem hjem til telefonsvareren min for at jeg ikke skal glemme dem.

Hun har aldri hatt noe bevisst forhold til hva slags musikk hun har ønsket å lage. Inspirasjonen kommer i stor grad fra amerikanske singer/songwriters som Joan Osborne, Rickie Lee Jones og Sheryl Crow.

– Og allerede på barneskolen hørte jeg mye på artister som Bob Dylan og Bruce Springsteen.

– Hva handler tekstene dine om?

– Livet, kjærligheten og Vårherre, smiler hun.

Snakker med Vårherre

Sistnevnte snakker hun nemlig ofte med.

– Vi har inngått en avtale; han skal ikke utsette meg for større prøvelser enn jeg kan klare. Det går stort sett greit, men av og til synes jeg han pusher det veldig, sier hun.

– Jeg skriver også mye om meg selv og det jeg observerer når jeg ser andre mennesker. Jeg er nådeløst ærlig når jeg skriver om meg selv, men ikke sånn at det blir privat, og jeg både håper og tror at det jeg skriver har relevans også for andre. Vi har for eksempel alle et behov for å bli sett og hørt, akseptert og elsket.

Sensuell, mytisk og svensk!

Hørt ble Spitznogle definitivt under en konsert på Svalbard for en tid tilbake, da en mannlig publikummer kom bort til henne i pausen.

– Folk har jo en del forestillinger om det å være kvinnelig sanger. Under førstesettet hadde denne mannen sett for seg at jeg var en sensuell, mystisk og svensk sanger, ler hun.

– Da han oppdaget at jeg snakket nordlending og i tillegg var student, brast alle illusjonene.

De dyktige musikerne Tor Egil Braseth, Tore Morten Andreassen, Odd A. Eilertsen og Andreas Jentoft skal hjelpe henne gjennom «debuten» søndag. Spitznogle både gruer og gleder seg. Å skrive egne sanger er som terapi for henne. Å framføre dem er langt mer skummelt. Skrekkblandet fryd, kaller hun det.

– Du kan jo være din egen psykolog?

– Ja, jeg får gjøre det sånn.

Artikkeltags