Terningkast 3: Karlsson på taket

Artikkelen er over 17 år gammel

av Astrid Lindgren Dramatisert av Staffan Götestam. Oversatt av Nils Johnson. Språkkonsulent og oversettelse av sanger: Ragnar Olsen. Regi: Nils Johnson. Scenografi og kostymer: Hilde Hauan Johnsen. Koreografi: Tove Mack. Musikalsk leder: Sverre Kjelsberg. Scenemester: Stein Eliassen. Produksjonssjef. Kari Levang. Skuespillere: Karlsson: Frode Winther. Lillebror: Hege Aga Rogstad, Pelle/Krister/Rulle: Bernt Bjørn. Bitten/Sulle: Camilla Augusta Sø hoel. Mamma/Fille: Ellen Birgitte Johannessen. Fru Buck: Svenn B. Syrin. Pappa: Arne Skog. Premiere 22. februar 2003 i Kulturhusets store sal.

DEL

Teatersjef Nils Johnson har grepet tak i Astrid Lindgrens Karlsson på taket, og latt det bli årets første store teaterpresang til familiene – og ikke minst de unge. Men det er nok en del av oss som har lest historien om denne nesevise fyren med propell på ryggen, som får seg en ganske stor overraskelse undervegs. For i denne forestillingen blir fortellingen bokstavelig talt ført inn i vår egen tid. Her er både språket og nåtidens tekniske oppfinnelser som datamaskin og mobiltelefoner med SMS og popmusikk flittig i bruk. Språket er også lagt delvis opp til vår tid, men for meg skurrer det når man hører uttrykk som «steikje fine gardiner» tatt rett fra en TV-reklame.

Ikke vanlige skurker

Og skurker er ikke lenger vanlige skurker, men lettkledde kvinner som bokstavelig talt danser seg inn i huset der lillebror og hans familie bor – i tredje etasje i en blokkleilighet i Stockholm. Men samtidig har regissør Nils Johnson beholdt det noe gammeldagse barnslige i Astrid Lindgrens fortelling om den lille gutten som så inderlig ønsker seg en valp i bursdagspresang, men som først får oppleve noen spennende dager sammen med den snørrvittige og frekke Karlsson eller Svante Svantesson som han egentlig heter. Dette fører til en slags schizofren teaterforestilling, som egentlig verken blir fugl eller fisk – og som bare tidvis fungerer godt.

For lang tid før det tar av

Det tar for lang tid før forestillingen bokstavelig talt tar av og føres opp mot de store høyder. Det skjer først da Fru Buck – i Svenn B. Syrins utrolig morsomme rolleskikkelse inntar scenen og skaper et helt nytt liv i forestillingen – som inntil da har vært altfor tannløs. Det er først da både de unge tilhørerne og vi voksne med får brukt lattermusklene. Da får forestillingen fart og spenst. Det er også da lillebror-skikkelsen, spilt av Hege Aga Rogstad får det nødvendige livet i seg som heller ikke en sprudlende Karlsson på taket – i Frode Winthers skikkelse – har klart.

Dristig eksperiment

Det er også, selv i vår likestillingstid, et dristig eksperiment å la en kvinnelig skuespiller ta rollen som lillebror, og i alle fall når hun er mye høyere enn sin storesøster og høyere enn mamma. Dette gir et noe uriktig bilde av selve historien der jo lillebror er den ensomme og forlatte gutten som til og med blir mobbet av sin kamerat.

Den første halvdelen av den vel halvannen time lange forestillingen hviler det noe dødt over. Skuespillerne virker bundet, tør ikke slippe seg løs. Et lite lysglimt får vi i en liten scene når storesøster får kjæresten på besøk, og de forsøker å si at de liker hverandre.

Men så løfter forestillingen seg når Fru Buck kommer for å passe lillebror. Da tar man i bruk slapstick-triksene med både fall og knall og promp og fjert. Boller og kjøttkaker flyr gjennom lufta og gjør den strenge Fru Buck helt tullerusk. Da ser vi at både Karlsson på taket og lillebror har det skikkelig moro.

Kunstig og uferdig

Det er altså en del som virker noe for kunstig og noe for uferdig i denne versjonen av Astrid Lindgrens verdensberømte fortelling. Jeg tror nok samtlige skuespillere vil tø opp når premierenervene er borte – at det blir litt mer levende mennesker vi får møte.

Svenn B. Syrin er spesielt nevnt. Også Frode Winter gjør en god rolle som den flygende gutten, men ellers blir det litt for tamt.

Hilde Hauan Johnsen har laget en enkel scenografi, men likevel full av spennende finurligheter. Musikken er nok langt mer moderne enn den var på den tiden Astrid Lindgren skrev denne fortellingen, som Nils Johnson har oversatt til et saftig nordnorsk og kanskje vel moderne kunstig språk.

"En slags schizofren teaterforestilling, som egentlig verken blir fugl eller fisk – og som bare tidvis fungerer godt"

Artikkeltags

"En slags schizofren teaterforestilling, som egentlig verken blir fugl eller fisk – og som bare tidvis fungerer godt"