" /> " /> " /> Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Ibsen byr opp til dans

Artikkelen er over 15 år gammel

Over 4000 arrangementer i mer enn 70 land. Slik blir Ibsenåret 2006 markert.

Med sin oppsetning av Gjengangere på Scene Øst gir Hålogaland Teater her sitt utmerkede bidrag.

Ungjenta Regine (Maria Bock) danser over scenen. I det ene øyeblikket stivt og tilbakeholdent. I det andre ledig og frekt som en forlokkende fristerinne.

Lysene går i nyanser av blått, mens musikken glir fra reserverte pianotoner til nærmest latinske rytmer. Med støvkosten ribber hun skitten fra overflatene, før hun vender om med kokette rumpevrikk.

I dette bildet trekkes uskyldshvite, fortynne gardiner fra. Lag for lag idet fargene går over i gult. Kaster mørke skygger etter henne.

Skygger man aldri blir kvitt.

Bare i løpet av denne førstescenen, denne ene dansen, har Regine beveget seg innom de fleste aspektene i Gjengangere. Her skal det handle om skyld og uskyld, begjær og forsakelse. Valg og konsekvenser.

Det usagte skal bli sagt – hemmelighet for hemmelighet skal avkles. Helt til man står naken igjen. Med sannheten.

En allmenngyldig og universell tematikk som aldri går av moten – selv ikke 125 år etter Henrik Ibsen utga dette skuespillet.

Persongalleriet i Gjengangere består av kun fem mennesker. Dermed har hver enkelt skuespiller en avgjørende betydning.

Feiler én, feiler alt.

Men ingen faller igjennom. Tvert imot. Samtlige evner å skape sin egen tydelige karakter, og kompletterer deretter hverandre i finstemt samspill.

Særlig Guri Johnson, i rollen som Fru Alving, overbeviser med et bredspektret uttrykk.

Kristian Figenschow jr. gir nonchalant liv til Pastor Manders og Maria Bock mester å framstille den tilsynelatende uskyldige Regine med stor troverdighet.

Jørn Bjørn Fuller-Gee som Osvald Alving balanserer elegant mellom lyst og mørkt, mens Snekker Engstand drar både klumpfoten og alles synder etter seg. Imponerende portrettert av Ketil Høegh.

Forestillingens enkle og effektive scenografi gir stort rom til disse skuespillerne. Slik lykkes det å framkalle en særegen intensitet og nerve. En spøkelsesaktig uhygge som legger seg som en stadig tettere tåke.

Som om man skulle spille en tone baklengs. I stedet for at kraften kommer med anslaget og deretter dør ut, skjer heller det motsatte. Det starter i det stille, før klimakset kommer med den avsluttende forløsningen.

Det er så ekte at man nærmest kan kjenne stanken av løgn, så sant at man vegrer seg for å henge med.

Men til tross for et etter hvert så altoverskyggende mørke, finnes det likevel humor – og i denne versjonen også forfriskende surrealistiske vendinger. Alt gjort med en fremragende presisjon.

Og når teppet har falt og lysene er slukket sitter man igjen med flere spørsmål enn svar.

Vi er riktignok blitt ledet godt på vei – men resten av dansen må vi føre selv.