Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 3I fritt fall

Artikkelen er over 14 år gammel

HTs Romeo og Julie får dårlig kritikk. BILDER:

Man kan herje så mye man bare makter med en klassiker – så lenge man lykkes. Sies det.

Men mislykkes man er derimot fallhøyden stor. Får man ubalanse på den høyeste topp, ramler man i fritt fall – og treffer steingrunnen med et brak.

Udødelig klassiker

Over 400 år etter at kjærlighetstragedien Romeo og Julie ble vist for aller første gang, har Hålogaland Teater begitt seg ut på vågestykket med å sette opp denne udødelige klassikeren.

Her herjes og rokkes det til det fulle, i det som skal være et forsøk på å gi stykket en ny, røff og radikal dimensjon. Med dette stiller HT, med den fra før anerkjente og høyt aktede regissør Jurij Butusov i spissen, seg både modig og ambisiøst helt ytterst på kanten av stupet.

Men når stykket aldri bestemmer seg for hva det vil være, hvor det vi gå, hva det vil fortelle og ikke minst hvordan det skal formidles – oppstår en vedvarende ustabilitet og ubalanse som enkelt dytter forestillingen utenfor kanten. Og treffer bakken med hodet først.

Fungerer ikke

For å lykkes med et teaterstykke er man tvunget til å ta valg. HTs Romeo og Julie bærer tydelig preg på at dette ikke hele tiden har skjedd.

Det viktigste først: Ønsker HTs versjon å være en tragedie eller en komedie. På den ene siden forsøker de å gjøre det alvorlig, seriøst, dystert og rått – på den andre siden er det fleip og lystig parodi. Et vellykket teaterstykke kan inneholde begge motpolene – og få det hele til å bli troverdig. Her røres alt derimot sammen til en smakløs suppe. Faktum er at det rett og slett ikke fungerer.

Nøyaktig det samme kan sies om språket. Nettopp dette var en av William Shakespeares største styrker: Setninger fylt med en elegant balansegang mellom poesi og meningsinnhold. Her ender man i stedet opp halvveis med enderim, og et forsøk på å være tro mot Shakespeare – mens det i neste sekund går over til å bli både pubertalt, platt og pinlig.

Brutal slåsskamp

Heller ikke skuespillerprestasjonene vil gå inn i historien. Selv om ferskingene Stine Mari Fyrileiv og Nils Jørgen Kaalstad riktignok tidvis klarer å fylle sine krevende roller.

Publikum blir innledningsvis forsøkt dratt inn i forestillingen med en brutal slåsskamp. De mektige slektene Montague og Capulet står steilt mot hverandre, og danner dermed rammen for historien slik vi kjenner den. Skjortene er blodige, scenegulvet av uslipt plank og kulissene er mørke som det argeste sinn. Alt etter hvert akkompagnert av Tom Waits' musikalske oppbrudd og surrealisme.

Tragedie

Alexandr Shishkin, regissør Butusovs faste makker, er mannen bak scenografien. Storslått, dramatisk og skittent har han like gjerne byttet ut brusteinen i Verona med en tjærebredd kai.

Visuelt fungerer det fint, men det er også fristende å tenke at den bekmørke fysiske rammen er et forholdsvis billig triks som svartmaler handlingen i for brede og overtydelige penselstrøk.

Resultatet er en nesten tre timer lang tragedie. Til tider bokstavelig talt.