I barnas atelier

NAVNEOPPROP: Thea K. Myrland, Barry Sørensen, Henning Kildal og Carmen Meyer følger nøye med når Anita Jakobsen lager navneskilt. Foto: Tove Myhre

NAVNEOPPROP: Thea K. Myrland, Barry Sørensen, Henning Kildal og Carmen Meyer følger nøye med når Anita Jakobsen lager navneskilt. Foto: Tove Myhre Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

- Katti skal vi barna få male?

DEL

I løpet av festspillene tas de yngste på ytterste alvor.

- Det er vel nitti unger som skal innom her.

Billedkunstner Anita Jakobsen har maling på fingertuppene og smil på leppene. Det er femte året hun er på festspill for å møte barnehagebarn midt i fargenes univers. Ikke for det, hun har samarbeidet med musikere også, men de eneste musikerne som fyller høyskolerommet i dag kommer ut av høyttalerne.

Førr ei dame!

- Ho e heilt fantastisk! Førr ei flott jente. Og kor ho får ungan med sæ!

Lovordene kommer fra Turid Halseth. I år har festspillene spesielt invitert pensjonister til å delta på kunstverksted med barn. 67-åringen er ekte pensjonist, og den eneste som har meldt seg.

- Jeg prøvde å spørre folk, men de skulle det og det og det. Pensjonister har det vel for travelt. Jeg har det travelt om vinteren, men om sommeren har jeg det ikke travelt, forteller hun.

Og hun er ikke på verksted for å følge barnebarn.

- Nei, mine barnebarn er 24 og 28 år gamle. Men jeg kunne jo ønske meg oldebarn, ler hun.

Ikke sitte og sture

- Hvorfor har du meldt deg på?

- Fordi niesa mi, som har vært frivillig på festspillene i mange, mange år, sendte meg ei tekstmelding og skreiv: «Tante, dette kan du! Meld dæ!». Jeg stiller i morra også, men torsdag kan jeg ikke stille, for jeg går frivillig med ei som har Parkinson, vi går tur.

- Du byr på deg sjøl?

- Ja. er ikke det bra? For da sitter jeg ikke og sturer, sier enka.

- Men hvordan er det med tegneferdighetene? Er du glad i å tegne sjøl?

- Nei, nei, det er jeg ikke. Men jeg hadde en bror som hadde S i tegning! Men hvorfor tegne? Jeg kan jo være i lag med ungene!

Du hele dagen

Og ungene er førskolebarna fra Seljestad barnehage. Nå sitter de lydig på rekke og lytter. For Anita har mye på hjertet. Ikke minst om primærfargene. Men for at ungene skal slippe å hete «du» hele dagen, får de navn. På teip. På brystet. MIRA. Og CARMEN. ANNE-ELISE. BARRY og ALLY. Det staves og mens det staves går setninger fra munn til munn om sommerkranser i håret og er det noen som kjenner noen i Sverige og dit skal noen reise på ferie i sommer og Anita, hun reiser i hele Norge, hun, og gjør kunstprosjekter.

Men så var det disse fargene. Ingen kommer gjennom livet uten litt teori. Sånn er det bare. Gult og rødt og grønt og blått og hva skjer hvis vi blander gul og rød eller blå og rød og akrylpapirets kvaliteter og hvordan gjør man rein en malerkost og hva skjer hvis man gjør det voksne gjør når de kjører bil? Da får man maling på nesen!

- Like dåkker rosa?

Sjøl om Anita Jakobsen bor i sør, er det ikke vanskelig å høre at hun hører til i nord. Fra Porsanger i Finnmark. Og Carmen og Mira og Thea og Ally og Anne-Elise, de liker rosa. Barry og Henning rygger på rompa og løfter armene avvæpnende mot denne mulige trussel.

I hele verden

Tid for å attakkere papptallerkenene med øyne av blå, rød og gul maling. Anita setter på musikken. «Evening» av fløytisten og komponisten Øystein Sevåg. Kan man male det man ser når man hører musikk?

- Det dåkker gjør no, det har ingen i hele verden gjort før dåkker. Tenk det. Og ingen kan klare å herme!

Så fikk barna male.

Artikkeltags