Han levde drømmen

GIKK BORT: Tore Hansen, mangeårig frontfigur i Unit Five, døde mandag etter lengre tids sykdom.

GIKK BORT: Tore Hansen, mangeårig frontfigur i Unit Five, døde mandag etter lengre tids sykdom. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Kulturredaktør Lasse Jangås minnes Tore Hansen.

DEL

Kommentar Mange år er gått siden Tore Hansen fortalte meg om et magisk øyeblikk fra den gangen han bare var 12. Tre minutter som endret livet hans fullstendig der oppe i Hammerfest. Første gang han hørte rock.

- Plutselig var det ikke sikkert at jeg skulle begynne på Findus likevel, sa han.

I dag, 51 år senere, gikk han bort.

Tore Hansen begynte aldri på Findus. I 1970 sang han i bandet Tass i stedet, et band som ble Unit Four og senere Unit Five i 1975. Omtrent samtidig spilte de første gang på Rogers i Tromsø. I 1975 eller 1976, Tore husket ikke helt selv, men det var stort. Og han husket godt hva som skjedde:

- En ettermiddag jeg satt inne på Rogers skrev jeg både «Vit at jeg elsker deg» og «Æ e nordlending æ». Da var vi ingenting.

En St. Hansaften eller to senere spilte Unit Five «Æ e nordlending æ» på TV fra Hammerfest. Og da smalt det.

300.000 solgte plater og tusenvis av konserter senere er han altså død.

Men når så mange bøyer hodet i dag, er det ikke bare fordi han skrev populære sanger.

Tore Hansen ble en foregangsmann på flere områder, ikke minst i forhold til det å løfte fram nordnorsk dialekt på 1970-tallet. Alle som har levd en stund, vil huske at det ikke var spesielt stor etterspørsel etter nordnorsk i Oslo på den tida.

De husker da «Nordlending» kom. Jeg også, selv om vi satt på hver vår kant av landet, og jeg ikke var så gammel. Jeg husker humoren. Selvironien. Og «Polardego». Tok liksom brodden av det «morsomme» folk lirte av seg om nordnorsk og nordlendinger der nede den gangen.

Jeg husker først og fremst Tore Hansen som et varmt menneske, en ryddig og real fyr med utpreget omtanke for andre - og altså humor. I 2004 bestemte Unit Five seg for å gi ut plate, uten å ha kontrakt med plateselskap. De satte inn en annonse under «stilling ledig» i bransjetidsskriftet Faro-journalen. «Vi har mastertape med 12 nye låter, hvorav fire er dritfine og resten er fine. Bill.mrk. Eks boyband».

Vel så mye huskes Tore Hansen i bransjen for sin enorme innsats i organisasjoner som Norsk Artistforbund, som han var med på å starte i 2000, og NOPA, da han sloss for artistenes rettigheter - og populærmusikkens anseelse. Mange har mye å takke Tore Hansen for i dag.

Det var derfor svært mange ville feire ham i Arbeiderbevegelsens Hus i Oslo på 60-årsdagen hans. Det satte han pris på, ikke minst stemningen. Jeg var ikke der, men snakket med ham en stund etterpå, og da smilte han stort:

- Alt ble som det skulle være; med sjalusidrama, håndbak, svulstige taler, tungekyss og band på scenen. Du vet.

Tore Hansen var hele tiden sterkt knyttet til Hammerfest, selv om han bodde i Oslo i mange år.

- Jeg er i Hammerfest ti ganger i året, sa mannen som skrev åpningsforestillingen, musikkspillet Lyset i stolpan, da det nye kulturhuset i Hammerfest sto ferdig for tre år siden.

Det var jo der drømmen oppsto. Den drømmen mange har i seg, enten de vil bli popstjerner eller proffspillere i England. Selv om få lykkes.

- Men det handler ikke om det. Det handler om den vidunderlige Drømmen om det, den du ikke tør si høyt at du drømmer om når du står der i en snøhaug langs kysten et sted. Du vil så gjerne bort derfra, men røttene er seige. Og drømmen er likevel god å leve i, sa han.

- Men du kom jo langt, du? svarte jeg.

- Jeg var verdensberømt - på Fuglenes i Hammerfest.

Tore Hansen har satt betydelig større spor etter seg enn det, på flere måter. Og alt startet altså med det magiske øyeblikket han beskrev fra Hammerfest. Da han var 12. og hørte de tre minuttene med Beatles: «I feel fine».

Den av alle verdens sangtitler som passer dårligst for oss andre i dag.

Fred over hans minne.

Artikkeltags