Terningkast 6: Grensesprengende julekonsert

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Julekonsert Medvirkende: Sondre Pettersen (guttesopran), Tore Johansen (trompet), Trygve Skipenes Østrem (fløyte) og Sindre Sandvik (piano). Biskop Per Oskar Kjølaas Dirigent: Ragnar Rasmussen Tromsø domkirke 12. desember

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Etter å ha hørt mange særdeles gode konserter i det siste, trodde vi at grensen var nådd. Bedre kor og bedre konserter enn det vi allerede har hørt og skrevet om de siste ukene, for eksempel Telenors julekonsert med Det Norske Solistkor, skulle ikke være mulig.

Der tok vi feil!

En sak var kvaliteten på det de presenterte, med fullstendig kontroll på dynamikk og intonasjon, så totalt uten kompromisser. En sak er å drømme om så gjennomført perfekte korklanger. Noe annet er å kunne gjøre det i praksis, bruke hele kirkerommet og sette an så rene toner uansett hvilke akkorder som gjaldt. Og med samtidig tekst også om sangerne var spredd over hele rommet, både nede og oppe på galleriet.

En slik kombinasjon av sensitivt musikalsk samarbeid og sikkerhet på egen stemme er rett og slett ikke til å tro!

Konserten åpnet tilforlatelig med «Det hev ei rose sprunge» og «Glade jul» og fortsatte med en folketone og ei vise av Trygve Hoff. Grenseløse sprang mellom sjangere og stilarter, men presentert med nerve. Lavmælt. Gripende.

Dempet trompetspill bandt det hele sammen. Bygde opp en musisk intensitet som nådde et avspent metningspunkt i noe som ikke var julemusikk, Bjørn Alterhaugs «Søv» med trompet solo akkompagnert av kor.

Ei avdeling moderne juleklanger kom så, med Frank Martins tre «Chants de Noël» for sangstemmer, fløyte og piano som et høydepunkt.

Eivind Alnæs' «Julemotett» fikk ei spesiell innramming da biskopen leste juleevangeliet i forkant og holdt en kort hilsen etterpå hvor han tok tak i setninga «det var ikke rom for dem i herberget» og talte om samarbeid og tilhørighet, og om å være til for alle, uansett hvilke rom man hører til i.

Etter dette kom noe som ikke har med jul å gjøre, men som passet inn i sammenhengen likevel. De sang «Miserere mei, Deus» av Gregorio Allegri. En litt omfangsrik sak for flere kor, med sangere både framme i kirka og på begge sidene av galleriet. Dette er musikk som ble til i 1630 og som etterpå ble framført hver påske i Det Sixtinske kapell i Rom. Historia fortelles om Mozart som hørte verket langfredag i 1770, da han var 14 år. Etterpå skrev han ut notene til hele verket etter å ha hørt det en eneste, enkel gang. På den måten ble denne julekonserten også en manifestasjon på Mozarts musikalske genialitet.

Så rundet det hele av med «Deilig er jorden» og «Stille natt». Her hørte vi på nytt guttesopranen om også var med i Alnæs' «Julemotett». Kor- og trompetklanger nærmet seg total stillhet før det hele var over og vi gikk ut til mild og lett nysnø.

Mer «Jul» enn dette kan ikke være mulig!

En slik kombinasjon av sensitivt musikalsk samarbeid og sikkerhet på egen stemme er rett og slett ikke til å tro!

Artikkeltags