Terningkast 4: Glassklart om livsløgn

PREMIERE: Hålogaland Teater kommer helskinnet fra klassikeren «Glassmenasjeriet av Tennessee Williams, og kommer til å bli enda bedre når den får spilt noen forestillinger, mener vår anmelder.

PREMIERE: Hålogaland Teater kommer helskinnet fra klassikeren «Glassmenasjeriet av Tennessee Williams, og kommer til å bli enda bedre når den får spilt noen forestillinger, mener vår anmelder. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

Glassmenasjeriet er visstnok verdens mest spilte teaterstykke. Og leser man det, forstår man hvorfor. Det er vidunderlig vondt og tragisk godt, som livet selv. Vi kjenner oss derfor alle igjen, på forskjellige nivåer, i Tennessee Williams’ sterkt selvbiografiske stykke om drømmer og livsløgner, illusjoner og tvangstrøyer.

Et mesterstykke, altså – men er HTs versjon vellykket?

Mest ja. Men også litt nja.

Scenografien er glitrende. En enkel konstruksjon som både rammer inn (firkant)tilværelsen, og diagonalen som på en effektfull måte symboliserer skikkelsenes indre opp- og nedturer. Branntrappene hører med fra Williams’ manuskript, et symbol på den sårt tiltrengte rømningsveien som jo er så sentral her.

Glassmenasjeriet er i det hele tatt uhyre symboltungt. Det handler altså om en meget sterk og herskesyk mor, hennes vanføre og sarte datter og sønnen Tom, som er fortelleren i stykket og som vil ut, ut, ut. Ut av familien, ut i livet, ut til virkeligheten og friheten, slik han innbiller seg den.

De er alle tre på flukt fra sin egen virkelighet, men rømmer hver sin vei. Mora til ungdommen, da hun var vakker og omsvermet. Tom fyller farsrollen i huset, men flykter til kinoen og virketrangen sin – han vil skrive, være seg selv, løsrive seg. Og puste, leve. Datteren Laura flykter innover i sin egen verden ved hjelp av de skjøre glassfigurene sine, og deriblant yndlingsfiguren; enhjørningen som symboliserer fantasi og eventyr, den som bare kan temmes av ei jomfru.

Faren stakk av for mange år siden, og er Toms forbilde – nettopp fordi han klarte å flykte fra håpløsheten uten å ta hensyn til familien. Han er ikke med, men er i høyeste grad til stede. Som bifiguren og speilet Jim, han som kommer utenfra, fra den virkeligheten Tom søker, og som moren Amanda håper skal ta Laura til en bedre tilværelse.

Handlingen er lagt til de harde 30-åras Amerika, mens Hitler tar makten i Tyskland og Franco herjer Spania. Henvisningen forteller oss at stykket helt konkret handler om relasjoner i familien, men overordnet om hvordan folk i et helt samfunn fungerer sammen. Makt og overgrep fra autoritetene, som enten kuer deg eller får deg til å bryte ut. Men det er vanskelig, for løsrivelse er også brudd og noe usikkert nytt. Likevel: Det er til slutt valget som gjør deg til den du er, ikke resultatet av det.

Her er mange altså lag. Og her er det HT-versjonen ikke helt treffer. Vi får ikke roen til å ta innover oss disse lagene, disse menneskenes indre kamper. Oppsetningen ville tjent seg på mer variasjon i tempo, for slik den framstår nå, blir den en smule heseblesende i sin iver etter å gi oss noe karikert å le av.

Ofte er det som ikke blir sagt like sterkt som det som faktisk uttales, men da må vi få muligheten til også å «høre» det.

Men her er også mye bra, bevares. Rollene som Amanda og Tom er nok spesielt utfordrende fordi karakterene er så mangefasetterte, og de fire skuespillernes prestasjoner varierer noe gjennom stykket. Men tidvis er det svært godt – fra alle sammen. Amanda er i overkant karikert, synes jeg, men det valget er neppe Guri Johnsons. Og når valget først er tatt, er Johnson praktfull i hele sin tragikomikk. Bernt Bjørn er slett ikke mindre god, til tider glitrende, både som forteller, offer og pådriver. Julia Bache-Wiig er sterkest når hun er skjør, mens Marius Lien får det til å se imponerende enkelt ut å være Jim.

Regissør Eriksen Bjørn har også skapt fine øyeblikk, som når Tom ligger og drømmer på den frie Jims imaginære fang, og hun kommer alt i alt godt fra sin regidebut på HT.

Jeg tror også at stykket blir bedre og vil gi oss litt mer ro og tid til å ta innover oss alvoret når det får spilt seg litt til. Slik det framsto i går, ble jeg ordentlig grepet først i sluttscenen. I kontrast til det karikerte ble alt plutselig veldig skjørt. Som glass.

Artikkeltags