Ga Mansur friheten tilbake

Artikkelen er over 15 år gammel

– Dette huset betyr mye for meg, sier forfatteren Mansur Rajih. I går kom han for første gang hjem til forfatteren Kirsti Blom, fem år etter at hun var med på å gi ham friheten tilbake.

DEL

TROMSØ Mansur Rajih husker datoen godt. 13. september 1995 kom Kirsti Blom for første gang til Jemen for å møte Mansur. Han hadde da sittet 13 år i fengsel, dømt til døden for et mord han ikke hadde begått. De første sju månedene i fangenskap satt han isolert i ei underjordisk celle.

Pisket og slått

Det første året ble han torturert – han ble pisket, hengt opp på ei jernstang etter hender og føtter, han ble slått med stokker, hver gang han holdt på å sovne, helte vaktene vann på ham. I sju år satt han med fotlenker, og når den fysiske torturen tok slutt, begynte den psykiske.

– Da dere kom, var jeg veldig trett, sier Mansur og ser på Kirsti, som på den tida satt i styret i Den norske Forfatterforening og ledet det internasjonale arbeidet. Da forfatterforeninga feiret 100-årsjubileum, benyttet de anledninga til å fokusere på de samme sju forfatterne som International P.E.N. fokuserte på i forbindelse med «Writers and Prisoners Day».

– Fra Kulturdepartementet, UD og Norad fikk vi en million kroner i gave til å arrangere et symposium om ytringsfrihet, og vi brukte symposiet i Stavanger til å fortelle om de sju forfatterne, sier Blom.

En av forfatterne var Mansur, og det var Kirsti som fikk ansvaret for å lede reisen til Jemen. Første gang reiste hun sammen med Kari Vogt, Wera Sæther og Izzat al-Ghazzawi.

– Da vi kom, så du bare på oss og sa: Her er jeg! Det var en skjellsettende opplevelse. Du hadde bevart lyset i deg, tross alt. Vi bare måtte komme igjen, sier Kirsti.

Det skulle bli flere reiser for å møte visepresidenten og øve press på myndighetene. Og det var ikke bare fra Norge det ble jobbet for å sette Mansur fri. Amnesty International hadde siden begynnelsen av 1990 engasjert seg i Mansurs skjebne, Unesco var engasjert, det samme var flere arabiske organisasjoner, Yasir Arafat uttalte seg og det internasjonale presset økte.

Et helvete

– Amnesty sa at på grunn av den nye politiske situasjonen i Jemen med at nord og sør var slått sammen, hadde Mansur fått friere soningsforhold. De mente det da var en mulighet for å få ham ut av fengselet, og det var vår målsetting, sier Kirsti.

– De kom for å kjempe for min frihet. De arbeidet hardt, men myndighetene prøvde til siste øyeblikk å knekke meg, sier Mansur, som hver dag fikk høre: Vi skal drepe deg!

– Jeg ventet hver dag på at de skulle komme og gjøre det.

Men vendepunktet kom da Jemen måtte ha et stort lån fra EU. Og EU sa ja. På én betingelse: Frigi Mansur.

– Det var en av betingelsene som gjorde at det løste seg, mener Kirsti Blom, som selv ikke var til stede i 1998 da charge d'affairs Arne Hoel hentet Mansur ut av fengselet. Men hun var der noen måneder før med en norsk-arabisk delegasjon.

– I august 1997. Da var det veldig kritisk. Da var du sånn: Enten kommer jeg ut, eller så dør jeg, sier Kirsti.

Men Mansur kom ut, diplomat Hoel fulgte ham på flyet til Norge og Stavanger, der han ble landets første fribyforfatter. Da var han førti kilo. Og fire måneder seinere døde faren hans. Også han satt fengslet.

– Er det vanskelig å fortelle om de 15 årene du satt i fengsel?

– Ja. Det er vanskelig. Det var et helvete. Jeg måtte gjøre noe for ikke å bli syk eller gal, sier Mansur og tar hendene til hodet.

Det Mansur gjorde var å skrive dikt. Og han smuglet dem ut via sin kone, som han hadde vært gift med i to dager da han ble arrestert. Og diktene fant veien ut til aviser i hele den arabiske verden.

En virkelig dikter

– Jeg måtte holde på min kjærlighet og min tro, sier forfatteren, som i diktet «Stolthet» sier det sånn:

Gløym ikkje: det fins framleis håp/Det fins i tankane dineIMurane har bare ei dør/Fridomen har tusen

– Det fengselet du satt i var bygd for 300, men det var 1300 der. Det er utrolig at du kunne skrive dikt i det bråket, sier Kirsti.

– Ja, men du vet, når et dikt kommer, da kommer det, og da må man skrive det ned, sier Mansur og legger til:

– Med vanlig tanke kan man ikke forstå det som skjer. Men med dikt kan man gå gjennom det, sier Mansur, og ber om å få tenne en sigarett.

– Jeg blir litt nervøs når jeg snakker om disse tingene, sier han som da han ble arrestert var et framstående medlem av Den Nasjonale Demokratiske Front og hadde lang erfaring i å kjempe for menneskerettigheter.

I dag jobber Mansur igjen for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Han er etablert i Stavanger med sin kone Afrah og deres sønn Mohamed, som snart fyller fire.

– Livet i eksil har vært en ny periode. Jeg har måttet etablere meg på nytt som menneske. Begynne på null, sier Mansur, som har gitt ut to kritikerroste diktsamlinger i Norge og jobber i dag ved Stavanger fribysenter.

– Mansur er en stor dikter, en virkelig dikter, sier Kirsti.

– Takk. Det betyr mye for meg, dette huset. Endelig er jeg hos kjære Kirsti...

Artikkeltags