Følger prestekallet

DYPT ALVOR: De som venter seg showmannen Eirik i prestekjole kommer til å bli skuffa. For han er dette forankret i et dypt alvor. ¿ Min person er sekundær i det kirkelige, selv om jeg ikke kan slutte å være en frittalende mann.

DYPT ALVOR: De som venter seg showmannen Eirik i prestekjole kommer til å bli skuffa. For han er dette forankret i et dypt alvor. ¿ Min person er sekundær i det kirkelige, selv om jeg ikke kan slutte å være en frittalende mann. Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Det var ingen skuespiller som forrettet gudstjenesten i Grønnåsen kirke i Tromsø julaften. Det var Eirik Junge Eliassen.

DEL

– Jeg følger et dypt personlig prestekall, som jeg føler ikke ville ytes rettferdighet om det skulle slås opp i papirpressens tabloide stil. Livet har lært meg at det private skal være privat, og brette ut for mye ville være å forsømme forholdet til mine nærmeste.

– Men du kan jo ikke bare bli prest sånn i det hemmelige?

– Jeg skjønner at dette har nyhetens interesse, og vil snakke denne ene gangen. Prester skal fronte saker, ikke seg selv, sier teologistundenten Junge Eliassen til Nordlys.

– Et kall

Han tror nemlig at han vil bli prest.

– Enkelt sagt fungerer kallet slik at jeg i svært mange år har følt meg ledet mot denne tjenesten. Lenge har jeg feigt forsøkt å «komme rundt» dette, men til slutt var det ingen vei utenom. Da jeg begynte å studere trodde mange at det hadde klikka for meg og jeg var i en religiøs villfarelse, smiler han.

– Det var ikke slik. Endelig hadde jeg frigjort meg til å følge min indre stemme. Kallet har også en åndelig side. Den vil jeg ha for meg selv. Til tross for at jeg føler at jeg lyktes i film og teater visste jeg at det ikke var det jeg egentlig skulle gjøre. Min venn og lærer Stig Lægdene ga meg trygghet på at jeg hadde det som trengtes.

– Når skjedde dette?

– Jeg har i hele mitt voksne liv funnet trøst i evangeliet om Jesus, og kjent en styrke i min tro. Å få formidle dette er å formidle forsoning, toleranse, og medmenneskelighet. Jesu etikk tvinger oss også til å avdekke urett og støtte medmennesker som føler seg svake og små. For meg er Gud i hovedsak en kjærlighetskraft, og kjærlighet er praktisk. Det vil si at dette må omsettes til handling. Å forsøke å stå oppreist sammen med mennesker i dets verste dager, er en utfordring.

– Ingen liten utfordring?

– Presten har noe som få andre i dagens samfunn har; god tid. Omsorg er dessverre en vekstnæring, og jeg ser med stor irritasjon på at overfloden vi lever i lager flere og flere tapere. Vi må øse all vår kjærlighet over samfunnets svakeste. Her ligger mitt mandat, jeg kan ikke sitte stille å se på urett. Skal jeg gå i en krig, er det krigen for verdighet for alle mennesker. Jeg vet at det finnes en nåde for alle.

– Også for bohemen og levemannen Eirik Junge Eliassen?

– Jeg håper mennesker kan finne det troverdig at jeg har levd et liv, at jeg har hatt store nedturer i livet. At jeg har vært syk og svak som alle andre. At jeg ikke er ufeilbarlig. At jeg har mislyktes i ekteskapet. At jeg sliter som fedre flest. At jeg muligens ikke er like stolt over alt jeg har sagt og gjort i mitt liv – som alle andre, sier han.

– Kan dette på en måte være nyttig også?

– Ja, kanskje en styrke i møtet med mennesker som til vanlig finner presten moralsk uangripelig og en noe mystisk skikkelse. Hvis noen vil støte meg bort som prest på grunnlag av levd liv, vil jeg respektere det. Gud har ikke bedt meg være perfekt, men trofast i min gjerning. Det er nå engang slik at livet har flest hverdager.

– Hvordan blir i så fall presten Eirik Junge Eliassen?

– De som venter seg showmannen Eirik i prestekjole kommer til å bli skuffa. For meg er dette forankret i et dypt alvor. Min person er sekundær i det kirkelige, selv om jeg ikke kan slutte å være en frittalende mann. Biskopen er klar over det, han kaller meg svovelpredikanten. Det er et fint kompliment. Jeg er engasjert, det vil ikke bli borte i presten Eirik.

Vil være vanlig

– Men du forstår at folk vil se på deg som en noe spesiell prest?

– Jeg har ingen ønsker om å bli en «kul» prest, jeg ønsker å bli en helt vanlig prest. En som uselvisk er tilstede for enkeltmennesket i situasjonen. Jeg har vært livredd for sammentrekningen mellom skuespilleryrket og presteyrket, selv om det tilsynelatende er likheter. Forskjellene er flere. Kirken er ikke fiksjon, den er ekthet i et virkelig, hellig rom. Presten «spiller» ikke prest, han er det med hele seg. Joda, jeg er godt trent foran et publikum og kan noe om tekst og stemmebruk, men husk at jeg har ingen trening i å spille Eirik Junge Eliassen. Det er nytt for meg.

– For mange er vant til å se deg på byen – gjerne på bordet med en naken og ikke altfor veltrent overkropp.

– Jeg har kommet dit i utfordringene som ligger foran meg at jeg ikke lenger er å se så mye på byen. Dette ble for meg en naturlig del av å være underveis til å bli prest, samtidig som jeg nyter en god rockekonsert. Denne presten henger gjerne på Blå Rock, men tiden er over der han danser på bordet. Dette har også noe å gjøre med respekt for mine barn. Jeg nærmer meg 40, og har nok fått i meg den mengden som var reservert for meg i dette livet.

– Man kan jo likevel få tid til mye rart utenom søndagene?

– Det er merkelig fascinerende at noen ser ut til å tro at presteyrket handler bare om søndager. Jeg skal være prest fra mandag til lørdag også. Det er på disse dagene de sterke menneskemøtene er.

Sykdom

– Du er jo vant til å møte mennesker på andre dager – som skuespiller. Er det slutt på det?

– Tiden i film og teater var egentlig over i 2003, da jeg ble svært syk. Det er ingen hemmelighet at jeg utbrent og tappet for krefter ble innlagt på Åsgård. Jeg har valgt å være åpen om dette, selv om det ikke er bare enkelt, sier mannen som i 2003 ble nominert til Amanda-pris for rollen i filmsuksessen Svidd neger.

– Det var svært tungt for meg å innrømme nederlaget, jeg er tross alt mann. Med omsorg fra mine nærmeste, venner, psykolog og prest, kom jeg meg på beina etter et helt års sykeleie. Det ble også en tid med undring over hva jeg skulle bruke livet mitt til. I min sykdom fikk jeg føle på kroppen hva omsorg kan bety. Jeg fikk også oppleve tabuene rundt psykisk sykdom. Jeg kom styrket ut av det, og har i dag en balanse jeg aldri før har hatt. Etter sykdommen stod jeg sterk og klar og spilte Peer Gynt – mine venner var svært nervøse, legene mente det ikke kom til å gå – men jeg har aldri spilt bedre. Etter dette følte jeg at ringen var sluttet. Jeg og teateret er ikke lenger sammen, men er fortsatt gode venner.

Nakenhet

– For åtte år siden gjøglet du og Rødbrusteatret bibelhistorien nakne på gata i Harstad under festspillene. Hva føler du for det nå?

– Jeg synes vi var modige. Det var gjort i den dypeste respekt for stoffet, pakka inn i vårt univers. Kirkefolk jubla etterpå, flere ville ha oss inn i skolen og i kirker for å spille dette etterpå. Jeg har prestevenner som ennå snakker varmt om dette. Det var aldri snakk om blasfemi, vi hadde kirkelige konsulenter inne.

Dette er tydelig viktig for mennesket Eirik Junge Eliassen.

– Det er synd at det som står igjen i folks bevissthet om dette er skandaletanker om vår ubluferdighet. Nakne og ville og gale. Det var ikke slik. Vi ønsket bare å fortelle fra det gamle testamentet. Vi fant ingen måte å komme rundt det faktum at menneskene ikke fikk klær før de lærte seg skam. Det var noe etter at Eva spiste av det eplet.

Levd liv

Utdanningen tar han ved Universitetet i Tromsø og Kirkelig Utdanningsenter i Nord. Ved halvgått løp er det vanlig at en prestestudent begynner å jobbe som prestevikar.

– Dette handler selvfølgelig også om en indre modning. Noen er tidlig «klare», mens andre bruker mere tid. Jeg er nok en av de «tidlige». Det kommer nok av at jeg har levd liv bak meg. Personlig tror jeg prest er en legning – at det er noe du bærer med deg. I større grad en jobb som velger deg, ikke nødvendigvis en jobb du velger selv. Det er heller ingen hemmelighet at det er et hardt yrke, som ikke passer for alle folk. Derfor legning – det må bo i deg.

– Når blir du prest på ordentlig?

– Jeg har ennå ikke tatt stilling til endelig ordinasjon, som er mer enn tre år til. Både jeg og kirken er i endring, og mye kan skje underveis, men kirken er sjenerøs og lar meg få prøve ut faget før jeg tar et endelig valg. Et ordinasjonsløfte er en svært alvorlig ting. Et dypt og varig alvor.

– Andre ting du tviler på?

– Det er dager der jeg opplever ting som får meg til å til å bli forbannet på Gud for manglende inngripen, men Gud opererer ikke slik. Det ville være svulstig av meg å begynne å snakke om evighetsperspektiver i et avisintervju, men jeg skal prøve å være så ærlig jeg kan, sier «Elia».

– Det er min tvil som opprettholder min tro. Gjennom tvilen stiller jeg meg selv spørsmål ved eksistensen som gjør at jeg ikke sovner. Tro og tvil henger sammen. Som varmt og kaldt, eller lys og mørke om du vil. Og jeg har funnet min ro i det. Jeg er en heldig mann.

Artikkeltags