Hver gang vi møtes (HGVM) er et TV-konsept som har tatt Norge med storm. Isolert sett er dette noe jeg har null problem med. Men ikke nok med dét, for nå har jaggu meg de musikalske produktene fra TV-programmet også inntatt hitlistene, som en flokk ustoppelige skadedyr i et allerede utsatt marked. Noen ganger er det lett å føle seg helt på siden av fenomener som utbrer seg som en kollektiv psykose du ikke helt får fatt i hva skyldes. Lambada, Fugledansen, OL-floken, Alexander Rybak, Scatman, Bobbysocks, «Hurtigruten: Minutt for minutt», Allsang på grensen osv. Noen ganger melder jeg pass.
Dette er ikke snobberi. Jeg er bare ærlig. Så jeg vil herved, med hånden på hjertet, si at HGVM helt sikkert er et koselig TV-program for de som liker pludrete og famlende samtaler mellom norske kjendiser, og som lett tar til tårene av å se de samme menneskene gråte. Ikke for at de har det fælt, men for at de lett brisne på vin blir rørt av at noen andre fremfører deres egne sanger.
Og gjerne for meg, jeg skal ikke være noen festbrems. Programmet er og blir en suksess.
Men la dere ikke lede til å tro at dette handler om musikk. For det gjør det ikke. Musikken er bare bakteppet, og en rekvisitt for å stappe løk under øynene på det norske folk. Og det funker. For tårene renner i stride strømmer, proporsjonalt med at pengene renner inn på salget av låtene i iTunes og streams fra WiMP og Spotify. I februar 2012 er TV2 den viktigste påvirkningskraften på våre hitlister, og produktene som selger er velspilte karaokerversjoner av gårsdagens hits. Vær så snill: Vekk meg fra dette kulturelle marerittet.
Man leser stadig vekk at musikkinteressen blant folk er stadig høyere. Som følge av ny teknologi hører visstnok folk mer og mer på musikk. Mulig dét, men på TV er musikk et stadig mindre viktig element. Musikken har heller blitt redusert til et retroverktøy der konkurranseaspektet er det viktigste.
Beat for Beat, Popstokk, Idol, Norske talenter, X-factor, Melodi Grand Prix (junior og senior.), Lyden av Norge, Korslaget, The Voice, Stjerner i sikte, Allsang på grensen – og hva de nå heter alle sammen – har til felles at noen enten skal vinne til slutt, eller så skal det kulminere i allsang og halvflaue versjoner av låter man allerede har hørt ti tusen ganger før. Eller begge deler i en klissete sandwich. Gjerne med gråt attåt. HGVM er bare nok et slikt konsept.
Men igjen: jeg skal ikke påstå at dette er dårlig underholdning, eller at man blir hjerneskadet av å se på det. Jeg er verken TV-ekspert eller hjernekirurg, men ingen må som sagt innbille seg at HGVM handler om musikk. Internt i TV-kretser eksisterer det et begrep som heter «rating-tåre».
Det betyr at hver gang det felles en ekte tåre i et TV-program, og i særdeleshet om det er noen kjente personer som gråter, så stiger seertallene. Jeg synes jeg ser dem for meg, hylende og skålende inne i produksjonsrommet, mens de gir hverandre high fives til bildene av Jan Eggum som gråter offentlig for første gang. Åh, det er en nydelig verden.
Og derfor går folk amok og laster ned Vinnis versjon av Halvdan Sivertsens «Sommerfuggel i vinterland» eller sistnevntes versjon av Bertine Zetlitz’ «Twisted Little Star». For kjøperne har selvsagt sett TV-programmet, og da er disse låtene parfymert med nærbilder av snørr og tårer og halser fulle av digre klumper, som svulmer i takt med at artistene blir rørt av hverandres tolkninger av hverandres låter. Snufs.
HGVM er overfølsom feelgood-TV, perfekt designet til lørdagsgrandisen. Jeg har ikke noe imot noen av delene. Men hvor trist det enn er, og hvor lyst man enn måtte få til å gråte av å høre det, er det bare å beklage: Det handler ikke om musikk. Snufs igjen.