Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Elektrisk perfeksjonisme

Artikkelen er over 11 år gammel

Velkommen hjem, Röyksopp. Når som helst!

Jeg skjønte det med en gang, da Torbjørn Brundtland og Svein Berge entret scenen utkledd som henholdsvis medisinmann og romfarer, at vi skulle bli tatt med på en absurd og eksentrisk reise. En reise på første klasse – inn i det fantastiske Röyksopp-universet.

Duoen, i tillegg en fiolinist og en bassist, starter opp et stålsolid maskineri som drar i gang den psykedeliske og symfoniske Röyksopp forever. Standarden er satt, og de elektroniske karamellene lar ikke vente på seg. Melody A.M (i tillegg til The Understanding og Junior) har vært en av de definitive hovedgrunnene til at vaskeekte nordlendinger kan slå seg hardt på brystkassa og skryte av landsdelens fremste eksportvare. Nemlig ikke fersk fisk, men Röyksopps verdenskjente debutalbum.

Hjemmeseier

- Det e godt å være hjemme, utbryter Torbjørn Brundtland fra scenen. I Storsalen i Kulturhuset lørdag kveld oste det stolthet fra begge sider av scenekanten. Heiaropet "Heia Tromsø" etter fjerde gjennomførte låt vitner om krystallklar hjemmeseier. Og duoen holder stø kurs konserten igjennom. Men Röyksoppene kan ikke påta seg all æren på egen hånd. Bak enhver mann står en sterk kvinne. Og i dette tilfellet en enestående Anneli Drecker. Hun entrer scenen iført indianerkostyme, og koker sammen en velsmakende indianergryte med hennes visuelle karisma og enorme stemmeprakt. I Karin Dreijer-Anderssons fravær utgjør hun en bunnsolid erstatter i "This must be it". Det smaker sødme, magi og perfeksjonisme. Og vi vil ha mer. Mye mer. For det er som med Röyksopps låtrepertoar som med Twist; alle har hver sin favoritt. Og vi fikk dem servert – alle sammen. Deriblant Happy up here, Remind me, Poor Leno, Only this moment og Eple.

Og Röyksopp tar seg tid til å leke. For i motsetning til sjokoladeposeprodusentens slagord, så verner ikke soppene i like høy grad om sine favoritter. Tvert imot, de lager nye fantastiske omdreininger og tilfører friske nyanser på flere av sine kjente verk. Lekent og majestetisk, til publikums store fornøyelse.

Perfeksjonister

Midtveis blir vi introdusert for What else is there? Her ser vi soppene i storform. Og tilsynelatende har duoen sansen for perfeksjonisme med millimeterpresisjon på skruknottene og effektene, krydret med imponerende og kreativ improvisasjon. Og guttas ydmykhet og mangel på stjernenykker i hjembyen løfter duoen enda et hakk. Gutta er imidlertid stolt av sin nye skive "Junior" og bevitner om et stort formidlingsbehov overfor tilhørerne. De unnlat riktig nok de mest chille låtene fra albumet i konsertsammenheng. Taktisk nok.

Mye av æren for fullkommenheten var også det særdeles magiske og fascinerende lysshowet, som bidro til å sette stemningen (som for øvrig allerede var på topp før bandet gikk på scenen). For her snakker vi en sammenhengende fantastisk konsert, gjennom lyse lekne partier, til noe mer appellerende og mørk tristesse. Tromsøs store stolthet gjorde kvelden til 1200 av byens innbyggere fullkommen, og det er nesten en skam at det kun har skjedd ved fattige én anledning. La det ikke bli lenge til neste gang, Röyksopp. Dere er alltid velkommen hjem!