– Dette gjorde vondt

Artikkelen er over 16 år gammel

Prestene Gunhild Svalastog og Stig Lægdene reagerte begge med gråt da de så «The Passion of the Christ» i går. – Veldig brutal, men jeg synes likevel det er en god film, sa Lægdene etterpå.

DEL

I dag har Mel Gibsons svært omtalte film premiere i Norge. Nordlys tok prestene Svalastog og Lægdene med på kino for å se den i går.

– Jeg synes det er en rik film, og det er vanskelig ikke å bli berørt av den. Og selv om den er veldig brutal, synes jeg ikke den går over grensen, sier Stig Lægdene.

– Sier noe om oss

Gunhild Svalastog, prest og daglig leder i Kirkens SOS i Tromsø, vil også anbefale den til andre.

– Men egentlig er det unødvendig å gå på kino for å se amerikanskprodusert vold. Via Dolarosa – Jesu lidelsesvei – går på kryss og tvers i Palestina, Israel, Irak og mange andre steder. Der drepes Gud hver eneste dag, sier hun.

Filmen er spekket med vold og tortur, noe Svalastog og Lægdene er noe delt i synet på.

– Jeg tror det er slik tortur var på Jesu tid, og kanskje skal det vises. Det er ubehagelig, men slikt foregår faktisk også i dag, sier Lægdene.

– Jeg synes filmen har verdi, mest fordi den sier noe om oss og vår tid, i en kultur der vold kommuniserer godt. Det er denne filmen et bevis på. I andre tider ville man valgt andre måter å fortelle historien på. Slik blir den også et tankevekkende speil på vår tid, mener Svalastog.

– Ellers er det jo en klassisk framstilling av det onde mot det gode. Og jeg vet ikke om det er enkelt, fortsetter hun.

Lægdene er ikke helt enig.

– Peter, Judas og Pilatus vises fra flere sider i filmen. De blir revet med, og det er veldig menneskelig. Det er jo det forferdelige. Pilatus er ikke direkte ond, men faller ned på feil side når han blir presset, sier han.

– Ja, det er kanskje riktig, svarer Svalastog.

– Vi forskjønner lidelsen

De er også enige om at det er sunt at filmen røsker opp i Jesus-bildene folk har.

– Vi har en tendens til å forfine Jesus, og ikke se all smerten, blodet og gørra han måtte gjennom. I dag pakker vi dette inn når vi presenterer krusifikser og budskap, sier Lægdene.

– Jeg og mange andre går rundt med et kors på halsen, men vi tenker ikke over at det egentlig er et torturinstrument. På den måten har vi forskjønnet lidelsen. Og grufull tortur foregår også i dag, til og med at folk blir korsfestet.

Begge prestene synes filmen er tro mot Bibelen, og at den er sannsynlig.

– Jeg synes ikke det er spekulativt med all volden. Man må selvsagt stille seg spørsmålet om det er nødvendig å vise alt. Jeg oppfatter det ikke som underholdning. Filmen har et budskap, den vil si noe. Og jeg har måttet manne meg opp for å se den, sier Lægdene.

– Men hvis det ikke er en underholdningsfilm, hva er det da? En misjonsfilm? spør Svalastog.

– Nei, det er det ikke. Men det er jo ikke en film man leier på lørdagskvelden for å kose seg, akkurat. Og jeg synes ikke barn bør se den.

– Voldsom kontrast

På minussiden synes Gunhild Svalastog at Jesu lidelse i filmen framstilles ensidig kroppslig. Men både hun og Lægdene finner altså mange positive, og sterke, sider ved «The Passion of the Christ».

– Jeg gråt, sier Svalastog.

– Ja, det gjorde vondt. Og det som grep meg mest var ikke nødvendigvis torturen, men vekslingen mellom godheten og torturen. Det ble en voldsom kontrast mellom det gode; Jesu budskap – og volden. Dessuten var det sterkt å se forholdet mellom mor og sønn, sier Lægdene.

– Og urettferdigheten, legger Svalastog til.

Derfor har de ingen problemer med å anbefale andre å se den.

– Vi er i forberedelsene til påsken nå, og det passer fint, sier Svalastog.

Artikkeltags