Trine Lise Olsen er byen tøffeste dame der hun står helt alene på en nesten helt tom scene. Et sminkebord, en boa og litt scenerøyk er det hun har å gjemme seg bak mens hun deler livshistorien sin med vilt fremmede, og det er ganske langt unna en solskinnshistorie.

«Æ har rætt!» er en følelsesmessig berg- og dalbane med knappe svinger, høye topper og svimlende dropp.

Det starter som et vanlig stand up show med improvisasjon og inkludering av publikum i salen. Så kommer det en brå overgang, lysene senkes, stemningen blir tynget og vi får høre om hvordan Trine Lise opplevde det å bli gitt bort og gitt opp av sin biologiske mor.

Første del av forestillingen er preget av en veldig ivrig Olsen. En del ord spises, og overgangene mellom stand up-en og alvoret føles ikke naturlig. Flyten kommer først etter at Olsen senker skuldrende en stund ut i forestillingen og hun lener seg tilbake på sine skarpe observasjoner.

Det er vanskelig å bedømme Olsens skuespillerprestasjon, for skillet mellom privatpersonen Trine Lise Olsen og skuespiller Trine Lise Olsen er nesten ikke-eksisterende. Når vi er på det såreste punktet i forestillingen og hele salen blir akutt forkjøla, opplever jeg ikke at tårene og stemmen som brister er skuespill. Det er dønn ærlig, og gjør derfor ekstra vondt.

Det er hennes største styrke på scenen; total fryktløshet. Ingen ting er tabu, men hun klarer balansen mellom det personlige og det for private overraskende bra.

Stykket bærer preg av at det er veldig mange temaer klemt inn i det som faktisk er en forstilling som kun varer i overkant av en time. Det blir kaotisk når feminisme, homofiles rettigheter og mobbing skal tvinges inn mellom den tunge oppveksten hennes uten at det alltid er naturlige overganger. Her burde man ha strammet opp manuset og tenkt mer over nøyaktig hva man vil formidle. For mye av det gode er ikke bra det heller.

Det ble latter og tårer som lovet. Jeg er litt sliten nå i etterkant, men tar av med hatten for Trine Lise. Det er umulig å ikke la seg imponere over et slikt mot. Bare husk å puste, senk skuldrene og stol på magefølelsen. Når rutinen sitter, kan dette bli skikkelig bra.

Rikke Lange