Terningkast 5: De enestående

Les Miserables på Hålogaland Teater.

Les Miserables på Hålogaland Teater. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Hålogaland Teaters storsatsing innfrir.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Denne anmeldelsen dere – den skulle det skinne av. Det skulle lyse intelligens, dybde, faglig kunnskap. Jeg hadde gjort research. Skulle blende Tromsøs kulturelle og intellektuelle elite med detaljer fra den franske revolusjon, om Victor Hugos roman, om tidligere oppsetningers fortreffelighet. Jeg hadde imponerende analyser om klassekamp, om rettferdighet, om likhet for alle, om betingelsesløs kjærlighet. Menneskerettigheter! Frihet! Jeg skulle til og med våge meg på å dra noen paralleller til dagens samfunn.

Dere er advart. Sånn blir det ikke.

For da lenkegjengen på HT klanket i gang teaterets aller største satsing noensinne, så satt jeg i salen og tenkte «Dæven!»

Du merker det nemlig. Du merker at dette ikke er et hvilket som helst teaterstykke. Du kunne føle spenningen i publikum før lysene senket seg. At dette var spesielt. Og – lik himmelen over HTs Paris – at det var håp der. Håp om at denne gigantsatsinga skulle betale seg for teateret byen holder så kjært. Jeg var nok ikke den eneste som tenkte med hjertet i går kveld.

De har jobbet over et år med dette. Blåst rundt halve budsjettet. Bygget interesse og forventninger i media. Solgt billetter som hakka møkk. Da har de med å levere. De må levere!

For å ta det første først: Jardar Johansen gjør rollen som Jean Valjean fabelaktig. Jeg var litt skeptisk. Vi vet jo at han synger som en gud, men kunne han spille også? Valjean er ikke nødvendigvis rollen som presser seg fram som den ultimate debutrolle – han er ingen enkel sjel, der han kjemper med fortida, framtida, prøver å gjøre bot og leve et ærefullt liv. Vel, for Johansen viser det seg at rollen er nettopp det. Han fyller skoene til eks-fangen på utsøkt vis. Best er han i «Bring han hjem» og «Kem e æ?».

Valjeans nemesis, Javert, gjøres av Hans Marius Hoff Mittet. Gud hjelpe meg, for et funn. Han er en rigid, regelridende, ekkel jævel, denne Mittet. Men jeg liker han for det.

Resten av hovedrollene er også fremragende bekledt. Ann Christin Elverum beveger i rollen som stakkars Fantine, og synger «Jeg drømte en drøm» så pelsen står. Marius (Larsen) og Cosette (Kaatz) viser kjærlighetens glød mens Eponine (Bakken) lider i kulissene, Haldor Lægreids Enjolras hadde glatt fått meg med på revolusjon, og dette motbydelige ekteparet Thénardier (Reppen og Figenschow) er helt uimotståelige. Glem heller ikke barna – Matilde Cuhra (mini-Cosette), Tiril Brattsti (mini-Eponine) og ikke minst Sindre Skildheim (Gavroche) stjeler enhver scene de er i.

Så alt var bra, og alle hjerter fryder seg? For det meste, ja. Men her finnes litt rusk. Noen av sangene går såpass dypt at det virker som om skuespillerne sliter med å nå tonene. Litt trøbbel med forflytning av kulisser. Noe kløning med mikrofoner. Det aller, aller meste er jeg rimelig sikker på at kan skrives på nervekontoen. Det var tross alt premiere på «Les Misérables», HTs største satsing noensinne. (Noensinne, ja!)

Huff, hittil har bare de man kunne se på scenen vært nevnt. Men dere usynlige mannskaper, jeg glemmer dere ikke. Orkesteret, under kyndig ledelse av Simon Revholt, bringer den velkjente musikken fram på nydelig vis. Eneste minuset var vel egentlig at vi ikke kunne se dem. Men vi følte dem. Vi følte dem!

Rutinert regissør Matthias Davids har snurpet sammen de nordnorske franskmennene så tight og godt som mulig er. Og nordnorsk, ja – Ragnar Olsen gjør nok en gang prikkfri jobb med bearbeiding av tekst.

Og scenografien – så bra! Med gløtt av himmel, høye bygninger, klaustrofobisk preg, barrikader, kloakk. Elegante overganger, smart utnyttelse av et scenerom som antakelig ble noe overrasket av å få «Les Misérables» på besøk.

Ojojoj, nå er det deadline, og det er mer jeg vil si. Lista over medvirkende på «Les Misérables» tok over halve programmet. Dere skal alle ha tusen takk for en forrykende, gripende og herlig opplevelse som kommer til å sitte i lenge. Om ei uke, når alt av rusk har blitt gnidd ut av øyet, er jeg rimelig sikker på at femmeren kan tippe over til seks!

Artikkeltags