Blikk og bevegelse

MØRKE, KROPP OG SPRÅK: ¿ Jeg tror boka har et mørkt drag over seg, noe også den første diktsamlinga hadde, sier bokaktuelle Irene Larsen.
Foto: Tove Myhre

MØRKE, KROPP OG SPRÅK: ¿ Jeg tror boka har et mørkt drag over seg, noe også den første diktsamlinga hadde, sier bokaktuelle Irene Larsen. Foto: Tove Myhre

Artikkelen er over 8 år gammel

Rom og tid, kropp og språk er sentrale tema i Irene Larsens nye diktsamling Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten.

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

Tre år har gått siden Irene Larsen debuterte med diktsamlinga Anemonepust, ei diktsamling som ga henne Blix-prisen. I morgen er det lanseringsfest på Verdensteatret Kafé for diktsamling nummer to – Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten.

Nær og fjern historie

– Som tittelen tilsier så er tid et sentralt tema i boka. Både den nære og fjerne historie knyttes opp mot moderne tid, både fortid og framtid skinner igjennom i hus, personer og geografi. Diktene er i en form for dobbel bevegelse, en subjektiv tidsoppfatning som står i kontrast til vår trang til å ordne tida lineært. Og der kommer klasserommet inn som motiv, sier Larsen.

Og klasserommet har hun inngående kjennskap til, sjøl om lærer Larsen nå har flytta seg fra skolen i Ersfjorden til Universitetet i Tromsø for å studere litteratur.

– Er det læreren som skinner igjennom her?

– Nei, langt ifra. Jeg vil nok heller si at det skinner igjennom en liten kritikk til skoleverket. I klasserommet råder den lineære formen – man skal tenke framover, ha mål i sikte, det er det målretta mennesket som dyrkes fram, og det krasjer ofte med både virkelighetsoppfatninga og behovet som eleven har, sier Larsen og understreker samtidig at selv om hun bruker egne erfaringer fra klasserommet i skrivinga, er det dermed ikke sagt at skolen er sånn i dag.

Fra Rimi til religion

Et annet aspekt Larsen har forsøkt å få fram i boka er det metafysiske. Her finner vi både samisk religion og mytologi, og bjørnekultusen har hun brukt som innfallsvinkel.

– Sånn blir det metafysiske aspektet en kontrast til klasserommets linjer og kvadratiske form. Det mytiske rommet er mye større og gir ei mer sirkulær tidsoppfatning, og jeg synes det er spennende å forsøke å få disse motsetningene til å gli inn i hverandre, sier Larsen, som tror diktene utforsker en del mentale prosesser der det meste synes å være i bevegelse.

Fra bevegelse til inspirasjon. Sistnevnte finner Irene Larsen overalt. Fra mennesker som står henne nær til steder hun har vært, reiser hun har gjort til det helt trivielle.

– Å gå ut fra Rimi med et plastnett i hver hand kan gi inspirasjon, smiler hun.

Og andre poeter. For ikke å snakke om å fotografere.

– Foto er en veldig fin avveksling til skriving. Mens man i skriveprosessen jakter på ordene, er fotografering ofte å oppdage noe du ikke jakter på, sier Larsen, som både i ord og bilder beveger seg i et nordnorsk landskap.

– Men å forskjønne er ikke min stil. Heller det litt rå og groteske.

Smiler Larsen. Mildt.

Artikkeltags