Alvorlig artig

Kjell Robertsen

Kjell Robertsen Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Kaller du Kjell Robertsen «kjendis», fnyser han så de tunge øyelokkene kjører heis.

DEL

Kaller du Kjell Robertsen «kjendis», fnyser han så de tunge øyelokkene kjører heis. For er det noen som fortjener kjendisstatus, så er det de ansatte på UNN. - Enn hvis du kommer hit, og så koke æ en god kjele kaffe? Da si-r vi det. Ha det, pia!

Fra Puerto Rico til Dåfjord

Så sitter han der da, i godstolen hjemme i Grimsbyveien på Tromsøya. Kaffen er skjenket i koppene, på et fat ligger lefser fra hans elskede Dåfjord, og over brillekanten dette søkende blå blikket i et brunbarket ansikt. Kjell Robertsen har tilbrakt den siste måneden under Gran Canarias sol sammen med sin kjære Lisbeth. Det er hun som er sydenelskeren av dem, men Kjell klager ikke.

Høyt oppi Puerto Rico-dalen - på hotell Monte Bello - koser han seg. Det er dager med soling, bading og lesing mens han stjeler små glimt av lettkledde piger på stranden, nyter litt øl og litt vin og synes han fortjener det. 68-årsdagen ble nylig feiret der hvor leilighet nummer 904 alltid venter. Og Store-Kjell. Vegg-i-vegg i nummer 905.

For bestekompisen Kjell Ophaug er aldri langt unna. «Store-Kjell» fra barndommens rike i Skippergata, som vi kan lese om i Knut Smistads bok Lille-Kjell. «Småstykker fra Tromsø», er undertittelen. Kjell Robertsens små minner fra barndommen som ganske sikkert snart skal ligge under et juletre nær deg. At det ble nettopp Knut Smistad han valgte å fortelle til, har sin naturlige forklaring.

- Han har en vidunderlig penn. Og med den oppveksten jeg hadde og den type menneske jeg er, måtte det bli han Knut. Hvis jeg forteller sytti prosent, får Knut det til å bli hundre. Dessuten er han en god venn.

Tøff oppvekst

Skippergata 12, ja. Der en liten, snill Kjell hadde en tøff oppvekst. Han var fire år da krigen var slutt, og rørleggerpappa Jakob var stort sett hjemom med jevne mellomrom bare for å hente ny koffert.

Det fantes ikke arbeid i Tromsø by der knapt ei klessnor var brent. Det gjorde det derimot i Narvik, Bodø og i Finnmark som hadde fått hard medfart under krigen. Så Kjell ble tidlig satt til oppgaver. Hver gang faren reiste bort på en ny jobb, så skrev han ned hva sønnen måtte gjøre. Mamma Gerd skulle aldri savne ved og kullbøtta skulle bestandig være full.

- Men min far var en fryktelig hyggelig mann. Snill og god, og som jeg sier i boka, han trodde hele livet at han var sjef. Han var ikke sjef et sekund! Mamma var en liten, vakker mørk kvinne. Som var sjef.

Passet broren

Men barndommen bød også på andre oppgaver.

- Så måtte jeg jo ta meg av min bror Tor. Som jeg hatet i den tida. Tenk. Fem år yngre. Gud trøste og bevare meg. At jeg ikke heiv mainnskiten på havet, er jo bare et Guds under. Han skulle selvfølgelig være med meg overalt og jeg hadde fått streng beskjed hos ho mamma om å ta vare på gutten. Forferdelig! Tenk, når jeg var seksten, så var han tolv! Jeg hadde begynt å forstå at jenter og gutter er forskjellig skapt, og så skulle den jævelen være med overalt. Uff.

Kjell Robertsen fortrekker ikke ei mine i sitt litt sørgmodige ansikt mens han forteller. Det er den timinga de snakker om. Kunsten å ramme inn en historie og vite når poenget skal komme. Kjell samler tilhørere som møll tiltrekkes lyset. Som den gangen på hurtigruta, det var dagen etter at de hadde feiret hans gode venn Tore Skoglunds femtiårsdag, og Kjell holdt hoff i salongen for tre-fire rundt et bord. Latteren bølget etter hvert som brottsjøer og før han var ferdig å fortelle, var den digre salongen smekke full.

Vanvittige historier

Kanskje kjente han snev av en kommende fortellerglede de lørdagskveldene han som liten gutt lå i moras varme favntak på divanen i Skippergata 12. Faren var borte, det var kakao i koppen og på radio var det Paul Tempel-krim.

Men, nei. Kjell Robertsen tror ikke det.

- Interessen for å fortelle historier har jeg hatt hele mitt liv gjennom slekta mi. Min far var gammel revymann før og etter krigen, og onkel Pelle, som seilte på Ishavet og bodde hos oss når han var hjemme, var et oppkomme av historier som var helt vanvittige. Og disse vennene til fadern og modern, det var revyfolk alle sammen. Masse liv og latter.

- Og da lyttet du?

- Lyttet. Og lagret.

Ville bli sjømann

Men det var ikke humorist han ønsket å bli. Det var sjømann.

- Å komme hjem i Levis og skjorte med lomme der det stakk opp en Lucky Strike eller en Chesterfield. Det var alle gutters drøm i Tromsø på den tida å bli sjømann.

Men så slo pappa Jakob og gudfar Pelle til, og Kjell Robertsen tok steget i bestefarens fotspor og begynte i typograflære i Nordlys i det herrens år 1959. Det har han ikke angret på.

- Jeg fikk et yrke som den gangen var godt betalt. Interessant arbeid og typografyrket gjorde at du ble veldig nøye på alle ting. I dagens Nordlys leser jeg en masse stavefeil. Hvis en typograf, og en maskinsetter i særdeleshet, skrev en sådan harang med én feil, så var jo dagen ødelagt for han. Det har med faglig stolthet å gjøre.

- Grafikeryrket har jo gått gjennom en revolusjon siden du startet opp i lære.

- I bly. I bly! Som jeg er utlært i. Og som endte med data.

- Hvor tror du det ender?

- Jeg tror det ender borte vekk. Vi er innhentet av den tekniske utviklinga. Den typografiske ånd og estetiske formgivninga er den samme for en typograf, men selve yrket er på vei ut.

- Hvordan er du på data nå?

- Dårlig.

- Men du sjekker mail?

- Min hustru sjekker min mail.

- Så du har ingen hemmeligheter?

- Æ e kollåpen der. Og så har jeg da et barnebarn som hjelper han far, den jævelen. For han sier, far, se her på maskinen, du kan bare blablablablablabla, skjønne du, far? Da har jeg lyst til å banke tarmen.

Lidenskap for jakt

Det Kjell har interesse for, det har han interesse for. Det han ikke har interesse for, det gir han bare pokker i. Et raskt søk i Nordlys-arkivet gir en pekepinn om noe av det som opptar mannen: hurtigruta, viltnemnda, fotball (de kalte ham knokkelknuser), humor, Arbeiderpartiet, byhistorie, utnavn. Og jakt. En lidenskap han har hatt fra han var liten gutt.

Kjell Robertsen er det man på jaktspråket kaller heit. Sjøl når det passer som dårligst. Som den gangen han gikk uti marka og bare måtte «på ramma». Det sies at jaktkameraten kun rakk å se Kjells nakne skinke forsvinne bak ei tue idet han måtte rope: Hunden står! (Oversatt til ikke-jegere: Den firbeinte hadde fått teften av noe med fjær som kan fly.) Den samme hunden sto femti meter lenger framme, men før jaktkameraten nådde igjen hunden, var Kjell i ledelsen. Etter sigende med nytørket bakparti, blafrende bukseseler og børsa i posisjon.

Sosialdemokrat på sin hals

Men Kjell er mer enn heit på jakt. Han er sosialdemokrat på sin hals. Sterkt samfunnsengasjert. Fargerik og kreativ. Men også mjuk og sårbar. Utrolig hjelpsom og snill. En skvær fyr som aldri legger skjul på hva han mener. Et leksikon på folk og navn. En du kan stole på som venn og gå i krigen med. Men totalt uten orienteringsevne. Snurrer du ham to ganger rundt i Kirkeparken, kan du være sikker på at han ikke finner veien hjem, Men en mester i å sjarmere damer, det er han, og komplimentene sitter løst.

Men dagen han møtte Lisbeth, sitter spikret. 17. januar 1959. Nå har de vært gift i 47 år og kjærester i 50. Og oppskrifta på et langt og lykkelig ekteskap? Godt vennskap og evnen til å gi hverandre rom til å holde på med egne ting.

(Telefonen ringer.) Hei, hei, jenta mi! (Det er Lisbeth.) Ikkje forstyrr mæ no, æ har damebesøk. (Blunk, blunk.) Det tar en halv time tell, si-r ho Tove. Da kommer æ og hente dæ. Ha det, banet mett!

Lærte døtrene å dele

Ekteskapet har også gitt ham to døtre, som han skjemmer like mye bort som kona. Hadde døtrene kjærlighetssorg, så trøstet han. Skulle de på fest, så kjørte han. Ja, venninnene også. Kirsti og Lise lærte tidlig at de skulle dele på alt, men det var først da de begynte på skolen at de skjønte at «Ja, vi elsker» var Norges nasjonalsang. De trodde det var «Internasjonalen».

At Kjell Robertsen var, for å si det forsiktig, litt over gjennomsnittet morsom, gikk først opp for ham i det små. I begynnelsen i vennekretser, så i selskap, så på Nordlys, «der det var en forferdelig artig gjeng». Så kom TIL-showet på begynnelsen av 80-tallet der Kjell var steintøff bygut som hatet bona. Folk flirte seg vindskakke og det ble samarbeid med Arthur Arntzen og med Tore Skoglund. Kjell var en av de første som ble spurt om å være med i «Du skal høre mye». Siden har vi hørt litt av hvert.

- Så holdt vi på i 18-19 år.

- Og det var da du ble kjent?

- Da ble jeg kjent.

- Da blei du kjendis?

Det er her en blanding av snøft og fnys stiger opp fra Lille-Kjells kropp som en fersk svinepandemi.

- For Guds skyld. Æ e Skippergata-gutt. Æ blir aldri kjendis. Jeg hater ordet kjendis. Det er så mange andre mennesker som burde ha vært kjendis, som gjør andre ting. Mennesker vi virkelig har bruk for.

Stumpet røyken

Han har møtt flere av dem etter en dag i 2003:

Kjell Robertsen er snart klar for AFP etter 46 år i Nordlys, de siste årene som annonsekonsulent. Han er hos eldstedatter Kirsti, som alltid parat med en hjelpende hånd. Etterpå er det kaker og kaffe som belønning for strevet, og setninga han aldri glemmer:

Pappa, det renner kaffe fra munnviken din.

Kjell hadde fått slag. Et lite et. Han merket det ikke sjøl. Siden har det blitt «to store karameller», som han kaller det. En lege som fortalte Kjell i klartekst hvordan ståa var, fikk ham til å stumpe røyken. Han sluttet på sekundet. Nå kan han ha gode dager og dårlige dager.

Slagene har gjort artikuleringa til et problem, musklene i halsen vanskeliggjør ord som høyesterettsjustitiarius, og tida på scenen er et avsluttet kapittel.

- I begynnelsen var det sårt. Jeg elsker jo å stå på scenen. Det er nesten som narkotika.

Gir kunsten videre

Kjell husker første gangen foran stort publikum. Det var på Kulturhuset i Tromsø, og det var et mareritt. Avstanden fra scenens ytterpunkt til mikrofonen var to mil. Minst. Og hadde han ikke fått tak i mikrofonen, så hadde han svimt av. Det ble bedre med årene, men «hvis du ikke er litt nervøs, så gjør du ikke det beste».

- Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt to barn og ei hustru som jeg har brukt som prøvestein. Hvis min hustru ikke syntes dette var artig, og sa «Nei, Kjell, det der!», da ble det skrinlagt.

Det skumleste Kjell Robertsen likevel har gjort, er å bli pappa.

- Jeg har aldri vært så redd i mitt liv som da Kirsti ble født. Da sto jeg utenfor Sankt Elisabeth i underskjorte, kleivakofte, bukse og et par store tøfler. Klokka er halv fem på morran og ei bisk nonne smurte den svære døra i nasen på meg, og der sto jeg.

Han 21. Lisbeth 19. Nå er det barnebarnet Bård på 16 som står. På scenen, mens han far prøver å lære ham opp i revykunsten og fortellingens nådegave. For kunsten å fortelle, det ønsker Kjell å gi videre.

- Har han arvet noe fra deg?

- Jeg håper det. Han er morsom. Han har ordet i sin makt. Litt av min styrke har vært kroppsspråket, og det har han. Det er uhyre viktig når man skal stå på en scene.

Store ører

Men det er ikke bare det komiske talentet barnebarnet arvet. Kjell Robertsen holder seg til hodet, der to stykker litt over gjennomsnittet store ører sitter.

- Disse utvekstene mine har jeg fått mye fleiping med. Så ble jeg bestefar til han Bård, og jeg suser bort på sykehuset for å se på den klumpen, og jeg bretter teppet til side, ser to blå øyne og - Da var det plutselig slutt med ertinga. Da var det blitt jævla flott og mandig med store ører!

Robertsen har plassert føttene på en stol. En arm og en fot er ikke helt som før, men under Sydens sol har han vært flink til å gå. Fingrene ligger flettet i fanget og på et annet stolsete ligger det som kunne vært en halv mursteinsroman av Karl Ove Knausgård. Riktignok er hyllene i det Robertsenske hjem lastet med tunge romaner, men denne gangen snakker vi kommunestyredokumenter i gresselig gul innpakning. Herman Kristoffersen lurte på om ikke Kjell Robertsen kunne tenke seg å stille som Arbeiderpartiets kandidat til valget. «Men jeg er jo leder av viltnemnda og har ikke... nei da, du er så langt nede på lista at du har ikke sjanse til å komme inn-» og Kjell sa ja.

Som på en latterbølge

Humoristen føk inn som på en latterbølge og fikk vite det på Finnmarksvidda mens bikkja sto og Kjell kjente lukta av både rype og krutt.

- Det er ålreit, det, smiler medlemmet av kultur- og idrettskomiteen. Han liker å lese saksdokumenter. Like mye som han liker å slå seg løs på kjøkkenet (indrefilet av elg er det beste) og være master chef når kona har dameselskap. Men aller best har han det på hytta i Dåfjord. Enten han jakter eller rett og slett setter på kjelen, fyrer i ovnen og serverer noe gyllent i glasset.

Og enda bedre er barnebarnbesøk. Å være bestefar synes Kjell er strålende. For han og Lisbeth har det vært snakk om å være aktive med barnebarna, møte dem og interessere seg i dem. Det har holdt dem unge. Og litt mer, for fars del. Som da barnebarnet Oda skulle være med mor og far på hytta for første gang. Lille Oda hadde nettopp lært å gå, og stavret villig i vei.

Den som uforvarende skulle streife forbi hytteparadiset, kunne forledes til å tro at det hadde skjedd et botanisk mirakel i marka. For hva var alle disse lyse områdene hist og her?

Åh, nei da. Det var bare han far som hadde dekt til alle steiner i lyngen rundt hytta med dyner og ullpledd. Her var det selvsagt fritt fram for utforskning i det fri, men at ungen skulle ramle og slå seg? Nei, e du på styr!

Artikkeltags