å skrive seg under overflata

Odd Klippenvåg: -Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå, sier forfatter Odd Klippenvåg om sin nye roman «Ada». Foto: Fotografene Lillian & Lena

Odd Klippenvåg: -Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå, sier forfatter Odd Klippenvåg om sin nye roman «Ada». Foto: Fotografene Lillian & Lena Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

I Odd Klippenvågs 20. bok tar han leseren med hjem til Lofoten.

DEL

«Som ganske ung mann arbeidet jeg et år som lærer i en fådelt skole på et lite sted nordpå. Året var 1955». Slik åpner romanen Ada, ifølge forlaget «en klassisk kjærlighetshistorie om et umake par, om skjebne og natur, om dybde og overflate, fortvilelse og skam».

Avstengt verden

Jeg får tak i Klippenvåg på telefon. Han er i Lofoten. På Laupstad.

– På samme sted som Paul i Ada?

– De siste årene har jeg bodd her fra mai til langt utpå høsten hvis jeg har kunnet det. Jeg har overtatt barndomshjemmet på Laupstad, innerst i Austnesfjorden. Ada er for en stor del skrevet her, det er et landskap og et miljø jeg kjenner veldig godt, sier Klippenvåg, som synes det har blitt lettere å skrive om stedet de siste årene.

– Jeg har fått en ny tilknytning til dette stedet etter at jeg har bodd i Oslo siden 1970. Man drar jo på årene og da blir det enda viktigere med røtter.

Klippenvåg er født i 1951, handlinga er lagt til 1955. Han husker Austnesfjorden som en avstengt verden.

– Vi fikk ikke vei hit før i 1965, så det med lokalbåt og koloritten er noe jeg husker veldig godt. Og at det kom uutdanna lærere som var her i ett år og forsvant. Som det skjer med Paul i boka.

Det uskjønne

Klippenvåg har også jobbet som lærer. Men i 1996 bestemte han seg for å satse helt på skrivinga. 20 bøker har det blitt. Romaner og noveller. Klippenvåg forteller at han har et eget arbeidsrom i barndomshjemmet med bra bibliotek og flott utsikt fra skrivebordet mot yndlingsfjellet Sautind og Lofotens høyeste fjell, Higrafstind.

– I Ada skriver du om det skjønne og det uskjønne?

– Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå. Da var det interessant med nysgjerrige, unge Paul uten særlig livserfaring som møter Ada, et voksent menneske med en voldsom vond livserfaring Og blir fascinert. I vår tid er vi veldig opptatt av overflate. Vi legger ut selfies på Facebook, det er plastisk kirurgi, ting som gjør at vi ikke ser hva som er under overflata. Det har jeg følt har vært viktig å skrive om.

Artikkeltags